Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roman og drama i Frankrike efter naturalismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Naturalismen og det nye problemdrama. 525
sine dramatikere. Den betydeligste er Georges de Porto-Riche
(f. 1849). Han kalte samlingen av sine dramaer for Théàtre d’Amour,
og det er kjærlighetens spill som han forfølger. Det synes lunefullt
og tilfeldig, men det har menneskets hjerte i sin vold, det har en
skjebnes makt over menneskets liv. Det hele foregår i en
hverdagslig verden, ved arbeidsbord og ved spisebord. Det er ingen
store teater-scener. Ordene faller jevnt og naturlig. Den ytre
handling er helt usynlig, men hvert ord og hvert minespill har
betydning. I all sin stillferdighet rummer det en dyp tragikk, både når
det ender med en resignasjon uten håp og når det fører inn i døden.
Vi biir vidne til den indre krises utvikling mellem de motsatte makter.
Det kan være aldrende år og ungdom som i „L’amoureuse*. Den
hederlige mann er i overgangsalderen. Han elsker sin unge hustru
opriktig, men hvor hennes ungdom er overveldende i hennes
lidenskap! Hvor den tar pusten fra ham med sine elskovskrav! Så
kommer han dessverre i sin gammelmannsironi til å slå på at i
grunnen burde hun ha en elsker ved siden av, så han fikk litt fred.
Da står med ett en dypt krenket kvinne for ham i luende forbitrelse,
og det går troil i hans ord. Anger og fortvilelse forfølger ham på
hans reise og driver ham hjem. Deres opriktige kjærlighet til
hverandre skaper forsoningen. Akk, det er en forsoning uten lykke og
uten illusjon om lykke. Og dog, deres kjærlighet vil lenke dem
sammen. Heller ulykkelige med hverandre enn lykkelige uten
hverandre. Kjærlighetens utvalgte tragiske offer er hos Porto-Riche
kvinnene. I „Le Passé* har elskoven en gang for alle lenkebundet
kvinnen med det edle hjerte til en fordervet mann. Hun
gjennem-skuer ham, hun forakter ham, og hun vrir sig i kval derved. Men
hennes kjærlighet lenkebinder henne, og hun må la sig dra ned
av ham, hun er uten redning. I „Le vieil homme* kjemper hun
både som hustru og mor. Hennes mann er flyktig, hennes sønn er
i sin første ungdom, og den farlige kvinne er kommet inn i huset.
Kampen mot henne biir hård, men som hustru og mor står hun fast,
seieren er hennes, den andre forsvinner. Men for en sørgelig seier!
Sønnen dreper sig, og ulykken gjør ikke bare hjemmet tomt. Med
ett slag er hennes mann blitt en gammel mann når fristerinnen er
borte. Seieren er blitt forstening. Så streng er tragikken i
Porto-Riches elskovsdrama, i skildringen av dets indre, sjelelige utvikling
er han den store mester, en verdig efterfølger av Racine.
Maurice Donnay er kvinneskildrer, åndfull og lettvint, følsom
og klartskuende og ubarmhjertig i sin ironi, en ekte pariser. Han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
