Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roman og drama i Frankrike efter naturalismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
530 Roman og drama i Frankrike efter naturalismen.
fulle hjerte. Men han har også levd i den nye verden og blev
Frankrikes sendemann i Washington. Hans diktning har hjemme
overalt, i Østerland såvel som i amerikanske millionærers salonger,
i nutiden og i helgenlegendenes middelalder. Og det er som hans
eiendommelige profetstil helt ubesværet kan gi uttrykk for de
forskjellige åndsverdener. For i hans sjel lever problemene sitt evige
liv, med evig gyldighet for alle tider og gjennem alle verdener. Ja,
han kan flytte det samme motiv fra den ene tid til den annen. Hans
stykke, La jeune fille Violaine spiller i moderne tid, men han la det
tilbake til middelalderen i den siste formning som han kalte
L’Annonce faite à Marie („Marias bebudelse"). Violaines søster Mara
har fattet en vill lidenskap for Violaines forlovede. Gifter Violaine
sig med ham, vil hun dermed drepe Mara. Og den rene Violaine
kan ikke tenke den tanke at hun, selv ikke på annen hånd, kan
forvolde synd og ulykke. Hun ofrer sin egen lykke.
Rheims-ka-tedralens byggmester elsker henne, men han er en spedalsk mann.
Hun kysser ham, hun er blitt smittet, hennes forlovede er blitt fri, og
Mara ekter ham. Violaine må leve avsondret fra alle, som spedalsk,
men man anser henne som en helgen, og hun gjør undere. Maras
barn dør, og med sitt døde barn i armen styrter den fortvilede mor
til sin søster med bønn om at hun skal gjenopvekke det. Violaine
legger barnet til sitt bryst. Og se! — underet skjer. Men for det
må Violaine bringe ennu et offer. Barnet får hennes øine; hun selv
biir blind. De øine kjenner Mara igjen; med dem er ikke barnet
lenger hennes barn for henne. Violaine har berøvet henne det for
alltid, og i raseri dreper hun sin søster. Men Violaine skal ikke dø
før hun har bragt forsoning. Hun gjenforener søsteren med hennes
ektefelle, hun tilgir alle, hun skjenker alle fred, og med sjelens fred
dør hun efter å ha ofret sin lykke, sitt syn og sitt liv. Dette drama
er visstnok Claudels edleste verk, besjelet av hans religiøse tro,
gjennemåndet av hans høistemte følelse. Men den samme idealitet,
den samme tro og den samme høispenning har også hans dramaer
når de taler tradisjonens og den kirkelige autoritets sak. Man kan
hylde eller ikke hylde den sak de kjemper for, men man må alltid
anerkjenne at det er dramaer i stor stil med sjelsdybde og med høie
og strenge idealer.
De yngste av de franske dramatikere, Bataille og Bernstein,
har vendt sig til revolverdramaet, og hos dem går alt ut på
teatervirkning; først og sist gjelder det den spennende, nervepirrende
handling. Hos Bataille spilles det først og fremst om menneskelige
fø
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
