Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Russisk litteratur omkring 1900
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gorkis fortellinger og drama. 561
bredden. Med ett ser han på tyve skritts avstand at hun står i
badet med vannet til midjen, naken i hele sin gudinneskjønnhet.
Hun hyler: „Gå!“, men han står blendet og rekker armene ut mot
henne. Rasende roper hun: „Vekk!“, men han synker på kne. Da
svømmer hun til land og styrter slik som Gud har skapt henne mot
hans favn; men hun gir ham en ordentlig lusing, hun rundjuler
ham av all sin makt, så han faller forslått om. Som en pil er hun
tilbake i vannet og dukker under.
Om Gorki tillot sig et humørfylt smil i denne fortelling, var og
blev han dog Gorki, den bitre. Hans kamp mot tidens russiske
samfund var en kamp uten nåde, og i sitt drama „Nattasyletu
skildret han den krok av samfundet som lå i dypeste mørke, og skildret
den uten skånsel. Her møter man alle de forkomne skikkelser i
et usselt herberge. Alle vet de at de er redningsløst fortapt, og
nøden gjør dem onde mot hverandre; hver av dem vil puffe den
andre til side, så han kan ta hans plass og slippe å arbeide. For
arbeidet skyr de først og fremst. Ingen av dem setter sitt lys under
en skjeppe. Hver av dem har sin historie fra fortiden med
utsmykninger, som er gjentatt så ofte at de er blitt faste. Bedre enn noget
annet viser disse historier deres usselhet. En skuespiller husker
stolt sin store deklamasjonsaften; forfatteren og alle versene og titelen
på diktet har han glemt, men han er levende opfylt av det bifall han
fikk. Men mest lykke hos dem gjør „baronens” fortelling, for han
påstår at han har eiet et hus. De er uten håp og uten moral. De
taler om sine svakheter som har ført dem i ulykken som ganske
naturlige ting. Og de betrakter sine skurkestreker som midler til å
tjene sitt såkalte levebrød og slippe for det forhatte arbeide. Og
dog er der hos alle, undtagen de verste skurker, det fortvilede
russiske „allikevel" at der ikke er noget ondt i dem. Men over dem
hersker som den onde ånd den hårde losjivertinne; hun setter dem
op mot hverandre og fyrer under ondskapen hos dem. Da kommer
en fattig pilegrim, Luka. Han hører på dem, han taler mildt til
dem, han taler om håp for dem. De forstår ikke, men de lytter,
der tendes lys i deres blikk, der vekkes blidhet i deres hjerter. Og
morderen og falskspilleren Satin svinger sig op til høie fraser
om mennesket. „Mennesket, det er ikke jeg og du, nei — det er
alle, vi og Napoleon og Muhammed. Mennesket, det er noget veldig.
Vi skal akte mennesket, ikke fornedre det ved medlidenhet. Nei
akte, akte det! Skål for mennesket!" Men efterpå snyter han i
kortspill. Og de argeste skurker er ikke for ingenting barn av politi-
36 — Bing. III.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
