Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nordisk litteratur efter naturalismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Romantikk og ny realisme i Norge.
643
handler om, er menneskets evige natur. Det som de vil skildre, er
elskovens urdrift i mennesket. Rystende er utviklingens konsekvens,
ubarmhjertig, uten nåde. Det kan begynne i smilende ømhet, men
det stiger til brutal makt og vill tross. Det biir et rasende begjær
som trer all menneskelighet under føtter. Der er vakt en demon i
mennesket; den løfter det, den får det til å gløde; men den tvinger
det helt i sin makt, den herjer uten skånsel. I korte, rammende
setninger er denne elskovens ville makt skildret.
Det erotiske kom til å ta tidens tanker, og det gav en ny seier
for romantikken. Obstfelder, Thomas og Vilhelm Krag, Nils Collett
Vogt og andre gav i sin lyrikk, sine noveller og dramaer først og
fremst en hymne til den veldige Eros. Og hos dem kom stilen til
å heve sig over naturalismens dagligdagse uttrykksmåte. Først og
fremst kom verset igjen til ære. Det hadde næsten været bannlyst
under naturalismen. Nils Collett Vogt var radikaleren. Hos ham
brøt verset frem med en patos som minnet om Holger Drachmann,
og det var båret av et brus som alltid fylte ham. Han var de
brennende følelsers, de trossige sinns, de voldsomme konflikters dikter.
Vilhelm Krag var den drømmende poet. Hans verden var en
romantisk kavaler-verden, full av skjønne kvinner og ridderlige
ynglinger. Hans vers virket som en musikalsk rus: sarte stemninger,
fagre ord og smeltende vellyd i rytme og tone. De erobret
publikum fullstendig. Efter lange år kom han ned på jorden igjen i sitt
kjære Sørland, hvis billede han tegnet med frisk naturfølelse, og hvis
folkesett han skildret med muntert og sympatisk smil. Men den
ekte drømmer var Sigbjørn Obstfelder. Hos ham var stemningen
alt. Hans uttrykk var det mest umiddelbare. Han sprengte verset,
hans mesterskap lå i prosadiktet, hvor han fikk både ord og rytme
til å spille efter øieblikkets stemning. Alltid så han på livet med
forundrede øine. Over de enkleste ting kunde der hvelve sig en
høi himmel, og hans uendelig følsomme sinn kunde i ett nu skifte
fra sår hulken til en vemodig, salig løftning. Thomas Krags romaner
er vel dem som mest bærer tidspreget. Deres skikkelse tegner sig
gjennem en demrende tåke. De handler om edle naturer, svake og
fine mennesker som ligger under i kampen med de plumpe og rå; og
der ånder gjennem dem en dyp og stille fortvilelse. Det er 90-årenes
melankolske grunnstemning som her får sitt mest utpregede uttrykk.
I det nye århundre nærmer litteraturen sig litt efter litt på ny
til jorden. Pans vidunder-Nordland blir til virkelighetens Nordland
i „Segelfoss by“. Hjalmar Christensen forlot sine „dekadent-sym-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
