Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Stephan George.
707
ning, særlig i den storslagne diktkrets „Der siebente Ring“. Det er
en diktning både om livets verden og om åndens verden, og den
som forener dem begge, er mennesket, og dog mere enn et
menneske, ynglingen Maximin, skjønnhetens egen inkarnasjon, fullendt
i sin menneskeform, besjelet av ånd. Her var Georges poesi blitt
verdenspoesi som Dantes „Guddommelige komedie". Dante var
hans kjæreste dikter, og som Dante fremtrådte han nu i sin poesi.
Steil i sin idealisme, dømmende og revsende overfor liden, uforsonlig
og ophøiet med blikket rettet opad. Han kalte en diktsamling for
„Paktens stjerne" (Der Stem des Bundes). Alltid blir hans diktning
slående på dette høie stade, hevet over tiden og tidens publikum.
Men diktere og kritikere i hans krets beundret ham og regnet hans
poesi for det ypperste i tysk litteratur.
Blandt de unge som flokkedes om ham, var Hugo v.
Hof-mannsthal (1875—1929). I ham sprang dikteren frem fullt ferdig
med ett som Athene av Zeus’ hode. 18 år gammel skrev han sitt
drama „Tizians død“, og året efter fulgte „Der Tor und der Tod“
(„Dåren og døden"), begge mesterverk i klassisk, sikker stil. I det
første ligger den gamle Tizian for døden, men hans ånd er full av
geniale planer, og i sideværelset taler hans tre elever om ham.
Det blir mere en kantate enn et drama. De priser ham som de
tre erkeengler priser Herren i prologen til Goethes „Faust". Gianino
vet at det er ham, mesteren som har gjort skog og tjern guddomsfylt
og levende, og Batista sier at selv skyenes flukt, de evig strømmende
og det evig øde, elv og sjø og fjell, alt er blitt besjelet ved ham.
Selv nattens sjel føler de. Og så kommer Paris’ sluttstrofe: Han
har vakt oss selv op fra den halvnatt vi levet i og gjort vår sjel lys
og rik og full. Det er en takkehymne til mesteren, og enn mere
er det en lovprisning av den store kunst, av dens makt og dens ånd.
Det står i samklang med Georges tro og tanker om kunsten. Men
Hofmannsthai hadde ikke bare forbindelse med George, men også
med Schnitzler. Han hadde skrevet innledningsvers til Schnitzlers
„Anatol", som med finhet fortolket diktningens mangesidighet og den
tvilens ånd som hersket i den. Og i sin diktning om dåren og
døden er det om kunstens forbandelse han taler. Claudio åpner
vinduet fra sitt studerkammer og ser utover marker, by og strand.
Der nede er livet ringe, men det er fullt. Der arbeider de, gieder
sig, lider, elsker. Han har kjent og forstått det altsammen, men
han har ikke levet det. Hans liv har været tomt, rikt og fullt var
det som de skjenket ham, hans mor, hans elskede og hans venn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
