Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Retningen mot det sjelelige. 711
somt op for dem som har tålmod. I Russiand er der ensomme
mennesker, hver av dem med sin dype visdom, hemmelighetsfull
som et fjell. Slik er grunntonen i hans lyrikk, fjern, tankefull og
hemmelig. Men det kom nytt til. Fra den russiske ensomhet drog
Rilke til Paris og blev her sekretær hos den store billedhugger
Rodin. Det var som hans kunst krevet en mangfoldighet av
inntrykk. „For min natur", sa han, „gjelder det ikke om vers. Et
langt liv kreves for å skrive et vers. Det gjelder om erfaringer.
For å skrive et vers må man ha sett mange byer, ha mange
inntrykk, mange minner, minner om barndomsdager, barndommens
lykke og skuffelser, dens lange, undrende ventetider, og man må
ha minner om elskov og død i alle skikkelser, og det er ikke nok
å ha minnene, man må også glemme dem. De må være sunket ned
i oss, må gå oss i blodet, og så kan når man venter tålmodig, med
ett stige op iblandt dem det første ord av et vers, og de andre
kjemper sig frem ved siden av det “
Som et luftsyn speiler allting sig i denne diktning. I sitt skjønne
dikt, „Kindheit^, glir inntrykkene hen, skolen som en døsig
ventetid, og så ut i det fri. Gatene gnistrer og klinger om ham. På
plassene springer fontenene. I parkene vider verden sig ut. I sine
barneklær er han anderledes enn de andre. Han ser dem som fjernt
fra, ser dem alle; menn, menn og kvinner, og så barn; men de er
anderledes; så hus på hus og undertiden en hund. Det er skrekk,
og plutselig igjen fortrolighet, et dyp uten grunn. Så i lek gjennem
haven, avsted, avsted med ball, med ring. Blind og forstyrret farer
han mot de voksne, napper i dem i farten og flyr mens alle hans
begreper hvirvles hen. Eller han kneler ved dammen, ser sitt lille
skib seile på vannet, glemmer det for andre som giir frem for ham,
større og herligere. Og han må tenke på det lille, bleke ansikt som
ser imot ham fra vannet, som synker og biir borte. Og gjennem
det hele ensomhet, hast, det er nær, det er fjernt, og det giir bort.
— Hvorhen? Hvorhen? I dette vidunderlige dikt er i sannhet
himlene åpne over barnets inntrykk. Her er alt liv blitt til sjel.
Som barnet så går det også mannen. Han kjenner stormer fare hen
gjennem skogen, gjennem tiden. Da er allting uten alder, landskapet
biir som et vers av Davids salmer. Allting blir alvor, tyngde,
evighet. Slik biir alt fylt av ånd, av gåter, av uendelighet, og det fattes
ikke av dem som går det forbi, bare av dem som fordyper sig i
det. — Rilkes lyrikk når sitt høidepunkt i hans berømte
„Stunden-buch“. Det er dikt som han har hentet ut fra sitt ophold i det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
