AN arter (ren, laks, etc.) optrådte i størst mengde. Våre dagers esk1- molevesett tør derfor være en direkte fortsettelse av istidsfolkets. Det skulde derfor ikke være noen urimelig antagelse at den jegerbefolkning som levet i første del av istida, gjorde lange fangst- og jaktturer til Norge i den varme sommertid under hele Fjordtidas største nedisning. Hvorledes det enn har vært med dette, så er det bevislig at da landhevningen efter Fjordtida var så langt fremskreden at landet hadde steget 38 -40 m. på Gjermundnes (fra Fjordtidas m. g.), så terrassen i 53 m. høgde der blev tørrlagt, bodde der mennesker langs vestkysten av Norge, fra Ryfylke til Romsdalen. De svenske fund på Råø og Varberg, som vi siden skal komme litt nærmere tilbake til, peker også på en meget tidlig innvandring av mennesker på den Skandinaviske halvøys vestkyst. Når nettop Gjermundnes stadig har vært buplass for den eldre steinalders jeger- og fiskerbefolkning, er det ingen tilfeldighet. Ved den dypeste landsenkning i Fjordtida dannet tangen et 1'/, km. langt, undersjøisk rev. De fra Oslotrakten og Danmark løsrevne isfjell, som fulgte den nordgående strøm langs kysten, blev ofte drevet inn gjennem den breie, åpne Romsdalsfjord. Vi må erindre at selv ut mot skjærgarden lå landet ca. 25—30 m. lågere enn i vår tid, hvorfor fjorden var lettere tilgjengelig. Under sin drift inn eller ut fjorden blev isfjellene av den rivende strøm presset over eller op mot det 30—40 m. dyptlig- gende rev. De litt større isfjell blev da stående, til de smeltet mere eller mindre. Deres innhold av fremmede bergarter blev derfor liggende igjen på revet. Når landet steg så meget at menneskene fikk adgang til den opdukkende landtange, fant de en rikelig samling av flint og andre hårde bergarter, som dannet orunnlaget tor daværende menneskers kultur. Efter Fjordtidas senkning har Gjermundnestangens øverste flate, 53 m. o. t., kun én gang blitt neddukket under havet på nytt, nemlig ved dypeste landsenkning under Ratida. Dens m. g. er der 58 m. 0. t. De senere inntredende senkninger har vært av mindre omfang. Under Littorina-nivået (iflg. Øyen) inntraff en senkning, hvis strandlinje lå 50,04 m. o. t. Ved studiet av de funne gamle flintredskaper er disse forhold av megen betydning. Vi kan nu gruppere dem i vass-slitte og ikke vass-slitte