en Bu ligger på en terrasse fra dypeste landsenkning i Fjordtida. Der har vært en ganske betydelig strandlinje inn- gravet i fast fjell, som det er avsatt leir og grus på. Ratidas m. g. ligger ikke over 90 m. o. t. så det er forklarlig at det fundne redskap er skarpkantet, selv om det er eldre enn dypeste sen- kning i Ratida. Av målingene i Hordaland fremgår tydelig at den høgste terrasserekke i kysttraktene forsvinner, når vi kommer et stykke inn gjennem fjordene. Og ennu lengere inne forsvinner næste rekke, Fjordtidas trin, så lengst inne finnes kun trin fra Ratida eller yngre. IV. Strandlinjas beliggenhet under de forskjellige redskapskulturers utvikling i eldre steinalder. I det foregående har jeg streifet inn på spørsmålet om strandlinjas beliggenhet under enkelte kulturforhold; men da det tør ha betydning å få dette spørsmål bedre belyst, skal jeg gi en mere sammenhengende fremstilling om det. Fundet på Øverås i Vestnes forteller at menneskene hadde funnet veien til Norge i slutten av interglacialtida mellem Skjær- gards- og Fjordtida. Strandlinja lå da ikke så svært meget lå- gere enn buplassen på Øverås, og landet sank stadig under tryk- ket av den voksende innlandsis. Om busetjinga ute ved kysten har fortsatt ubrutt fra denne innvandring under hele Fjordtidas nedisning, eller om det er en ny innvandring vi treffer senere, kan fortiden ikke avgjøres. Under breenes maksimumsutbredelse i Fjordtida har de kli- matiske forhold på Vestlandet til nordgrensen av Nordmøre ikke vært verre enn at øyene og noen av de ytre halvøyer var mere eller mindre isfrie". På Grønland og i Nordamerika finner vi mennesker under ganske samme forhold. Det tør derfor ikke være utenkelig at denne tilpassning til fangst- og boligforhold i de arktiske egne har funnet sted på et så tidlig tidspunki av menneskenes utvikling som i istida. De overordentlige lange tidsrum med kaldt klima har vært særlig skikket til å lære men- geskene å leve under arktiske forhold. Det kan derfor godt tenkes at menneskene tilslutt fant det nødvendig å leve så nær innved breranda som mulig, hvor deres viktigste vilt og fiske- 1) Hele Moldehalvøya, vest for Fannefjorden, var således isfri.