Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ganger^Rolv og Vilhelm Erobrer.
Vikmgferder. En dag keiser Karl var i Paris, stod han,
forteller sagnet, ved vinduet og så på de nordiske sjørøverne,
som nettop var jagd bort. Han gråt. Han tenkte på hvor
meget ondt de vilde gjøre hans folk og hans frender, når han
var borte. Og de gjorde dem meget ondt. De hadde samme
drift i sig nordboene, som de andre germanerne: de vilde
ferdes, de vilde slåss, de vilde ha det gods og gull som var
lenger sør. Oppe hos dem selv var der skog og villmark,
akkurat som det var i Tyskland den gang de tyske germaner satte
over Rinen og Donau. Men de foretok ikke noen egentlig
folkevandring fra først av; de var ikke så mange, og de hadde
så lang vei å fare. De seilte ut på vikingferd og kom hjem
igjen om høsten med det de hadde tatt. I begynnelsen var
det små flokker, men de blev større og større, og samlet sig
til store flåter og hærer, som for lengere tid slo sig ned i
fremmede land, og tok det til slutt.
Ganger-Rolv. Av disse nordiske vikingene er især
Ganger-Rolv navnkundig. Han var en jarlesøn, som kaltes så fordi
han var så svær; ingen hest kunde bære ham. Han hadde i
året 911 fått det store stykke land ved mundingen av Seinen
mot å holde fred på grensen og bli kristen.
Da Rolv kom til den franske konge — Karl den
enfoldige hette han— skulde han, som sed var, knele for ham og
kysse hans fot. «Jeg har aldri bøid kne for noen,» ropte
Rolv, «og aldri kyst foten på noen heller.» En av hans menn
skulde da gjøre det. Vikingen gikk frem, tok foten og løftet
den så raskt til munnen at kong Karl gikk bakover. Da lo
de høit, normannerne.
Men landet som de fikk blev kalt Normandi.
Da hundre år var gått, talte de fransk. De var kristne.
De bygde stolte kirker, menn og kvinner slepte de store
ste-nene, og under salmesang løftet de dem op. Men vikingmot
og germanerblod var det i dem.
Vilhelm Erobreren. Omtrent halvannet hundre år efter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
