Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
det forferdelig; ridderne i de tunge rustninger sank til
jorden, hestene døde i mengde.
Noen red på esler og okser, og la det de hadde med på
gris og på hund og på vær. Men kjekke var korsfarerne på
hele toget. De var sterke både i tro og i hat. Når de var
riktig i nød, og pilene suste om dem, sprang de til presten og
skriftet og gjorde bot og skrek og vred hendene. Og så gikk
de mot fienden igjen, og var ikke til å stå imot. Hodene av
drepte tyrkere stablet de op; lik og blod nådde til
stig-bøilene.
Antiokia. Den 18de oktober i året 1097 kom de til den
store byen Antiokia i Syria. Der var fire hundre og femti
tårn; så de lå lenge før de kom inn der. Om vinteren blev
der oversvømmelse; de spiste tistler og døde hester, ja de
spiste muselmennenes Uk. Endelig hjalp en forræder dem
inn. En dag da det stormet og blåste og tordnet, så fiendens
skiltvakter hadde ondt for å høre, klatret de kristne op på
muren og styrtet sig ned i byen. Men de fikk ikke lenge ro
der inne. En veldig hær rykte imot dem, en hær på 200 000
mann. De sultet igjen, og det så rent ille ut for dem. Da var
det at deres tro frelste dem. For menneskene var villige til
å tro det vidunderlige den gang. Der kom en prest, Peter
Bartolomeus hette han, og fortalte at det spyd som den
romerske soldat en gang hadde stukket i Frelserens side, da
han hang på korset, fantes i Antiokia. Det hadde apostelen
Andreas åpenbart ham. Det lå i Peterskirken, ikke langt fra
høialteret. Presten og tolv mann med ham gikk inn i kirken,
lette fra morgen til kveld, men fant ingen ting. Da steg
Peter alene ned i graven, i den bare skjorte, med bare ben. Og
fant lansen. Og folket strømte inn i kirken og sang: «Herre
Gud, dig priser vi!» De la kostbart purpur om det kostelige
våben; de bar det mot fienden; de stormet og vant.
Nu skulde de da hvile. Da kom pesten fra de mange lik og
herjet mellem dem. Og høvdingene var uenige; noen vilde
av-sted, andre ikke. Men de menige korsfarerne vilde videre. De
M uselmenn: mohammedanere.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
