Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med «Qarrtsiluni» over Østgrønlands fjellheim
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Moskusoksefjorden slynger sig utover mot vest med sine tinder og
tårn av fjell, fjellsøkk og stordaler om hverandre, småbreer som velter
sin is og sne og grus utfor stupene. Bunnen av Loch Fine, står det
notert i dagboken, som blev ført under flukten med fyllepenn. Ft
veldig delta som kløver sandstranden op 1 et utall av tunger og tanger.
Senere viste det sig at her var det en ypperlig landingsplass på ad-
skillige kilometer i alle flyveretninger. Vi ilte med hastige skritt mot
Kapp Stosch, hvor en norsk fangsthytte ligger og hvor også vår
hydrograf, kommandørkaptein von Krogh, har slått op sitt paulun
for sommeren. Han og hans folk arbeider med opmålinger av Cla-
veringsfjorden. Nettop her i fjordkrysset hiver vinden nokså kraftig,
så vi tar oss en liten dans; men de 200 hester stemmer mot. Vi suser
ned mot bodøskuten «Quest» — ført av den ungdommelige ishavs-
veteran Ludolf Schjelderup. Han ligger her oppe med en fransk marki,
M. Micard, og dennes søster.
Vi gjør en luv inn mot venstre i bunnen av Claveringsfjorden —
der velter Wordiebreens masser sig ut i sjøen; lik en stivnet foss
ligger den der, fryktinngydende med sine sprekker og revner —
utilgjengelig og farlig. Vi innrømmer gjerne i stillhet for oss selv
at den nok pynter op, men det synes også å være dens eneste misjon
her i verden. Den virker lokkende på det tyvende århundres even-
tyrere som har fått nok av byenes mas og jag. På Jordan hull ligger
en av våre folk, landmåleren ingeniør W. Solheim, gammel spits-
bergen- og grønlandsfarer.
Nå har vi kurs mot Claveringsøya — rett over fjorden. Vi setter
nesen mot danskenes hovedleir på Eskimones. «Nå er vi der» sier
dagboken, men så sier den ikke noget videre på en stund. Vi skjønte
at Åagenæs pønsket på et eller annet, og vi ventet ikke forgjeves.
Vi har forlengst forlatt våre 2000 meter, vi synes snart sjøen kommer
op til oss. Med full fres drønner vi ned mot flyveleiren på stranden
— farten er oppe i 260 kilometer, i næste nu bærer det rett op, så det
52
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
