Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
279
Også denne natten våkte Hanna Mowitz. For
henne selv stod det, som hadde hun vært hos Alv
fra den dagen, hun skjelv i knærne kom inn i
gutteværelset og møtte gleden i øinene hans, fordi hun
kom. Hun hadde lystret de andre barnene og et
par netter holdt sig borte; men det hadde mest vært
våkenetter, det også, og vanskeligere å leve
gjennem enn disse ved guttens seng — uten å kunne
se og høre ham hadde hun enda sett og hørt, trengt
inn til ham med alle tanker, kjempet den samme
kamp. Denne kampen, som hadde skiftet så ofte
og så brått. —
Nå sitter hun urørlig i det halvmørke, ribbete
rummet, sitter og kjenner, at striden har flyttet
fra henne. Hun er ikke lenger med i den. Det
suser for ørene hennes, et jevnt, sakte sus, som
rinner selve tiden forbi og forbi. Hun vet, det
er trettheten — den er omkring henne som et
uhyre tomrum, hvor hun bare skal være til, mens
avgjørelsen skjer . . . Guttens legeme syns under
ullteppene — hun kan følge brystets bue og
len-dernes lange linje. Han rører sig sjelden nå —
bare hodet på puten skifter sommetider stilling.
Håret er blitt langt i nakken — silkefint og bløtt
hang det sig ved børsten imorges . . .
Døren til spisestuen står halvåpen — der inne
sitter søster Karine bak tøistykket, som skygger for
lampens lys hitover; hun sitter fullt påklædd og
hekler. Begge lægene har vært her, og for et par
timer siden har pleiersken gitt Alv den ånnen
kam-ferinnsprøitning; hun sitter rede til å gi ham en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
