Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1922 - Hagen, J. Chr.: Litt om typisk karakterforskjell mellem barn (skolehjemsbarn) fra de forskjellige hovedstrøk i vort land
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
61
Hvad der imidlertid interesserer her er grunndraget i
karakteranleg-gene.
Sørlandsgutten står likesom midt mellem de forannevnte grupper.
Han har noe — om ikke på langt nær i så utpreget grad — av
vestlands-guttens ustabile stemningsliv, og på den ånnen side minner hans
ener-eiløshet og motvilje mot anstrengelse om østlandsgutten. — Der cr
temmelig gjennemgående noe vekt og sviktende over hans vesen, som
på forhånd røber upålidelighet. Og mitt inntrykk er, at nettop
upaalide-Iigheten er det sterkeste, ejendommeligste grunntrekk i hans vesen. Han
lyver — han som de andre — selvfølgelig hadde jeg nær sagt, og han
kan stjele som en ravn, det kan så mange andre; det er ikke det
egentlig eiendommelige ved ham. Men han har sin egen måte. Han er gjerne
stilfarende og avdempet i sin fremtreden, venlig og i sin mine likesom
så fjern fra alt ondt! Imens ponsker han ut og gjennemfører sin listige
og ofte meget lumpne plan. Jeg har overhode meget sjelden hos andre
skolehjemselever funnet en så seig forstillelsesevne som hos ham. Ikke
bare hvor det f. eks kunde gjelde å dekke et dadelverdig forhold røber
han denne evne. Nei. han er helt igjennem slik. det synes å være hans
natur. Den gutteaktige umiddelbarhet og åpenhjertighet ligger ikke for
ham. Han har sine tanker og hensikter for sig selv, mens han —
udadtil — innsmigrende og hyggelig, — altid likesom hviskende og på tå
søker sig vei. — Ved dette vesen har han i regelen lett for å vinne den
ukritiske og enklere guttenaturs venskap. Men man vil snart merke,
han utnytter dette, og ut over den fordel, han har av det, har det intet
verd for ham. Det koster ham derfor ikke stort, om det kniper, å svikte
kameraten. Og blir han selv tross al underfundighet knepet, er ingen
mer angergiven, bodferdig og gretende enn ham.
Jeg har nevnt. at sørlandsgutten har noe av vestlendingens
stemningssvingning. Jeg sikter derved til mitt inntrykk av forholdsvis ofte
å ha merket anlegg i hysterisk retning hos ham og har da opfattet hans
nedsatte viljekraft, løgnaktighet, simulasjon o. s. v. som utslag derav.
Det er imidlertid hans snedige, fordektige natur i det hele tatt, —
denne tilbøielighet til å bære dobbeltmaske. som gjør arbeidet med de
fleste sørlandsgutter så vanskelig — dobbelt vanskelig, fordi de i mange
tilfeller ikke engang selv er sig det usandferdige i sitt vesen bevisst.
Men får man først trengt igjennem dette og på ethvert punkt avslørt
og påvist det for ham, er der som oftest endog meget godt stoff i ham.
Han övervinner da forholdsvis lett sin energimangel og vekhet. Det er
som om sørlendingens beste egenskaper derved er frigjort og kommer
til sin rett. Og det forekommer mig, at forandringen da hos ham blir
påtageligere og mer gjennemgående enn hos andre elevgrupper.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
