Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVII. Daggryet skar oss alt i våre trette øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
158 Anatole France
stene var ikke fra først av slettere enn andre mennesker.
Caius med tilnavnet Caligula, manglet hverken naturlig
forstand eller dømmekraft, og han var i stand til å føle
vennskap. Nero hadde en medfødt trang til dyd, og hans
sinn fikk ham til å hige efter alt som var stort og ophøiet.
En første feil kastet dem begge inn på forbrytelsens vei
som de fulgte like til sin elendige død. Det er dette som
fremgår av herr Creviers bok. Jeg kjente denne dyktige
mannen da han underviste i de skjønne videnskaper ved
kollegiet i Beauvais, der jeg vilde ha undervist den dag
idag, hvis mitt livsløp ikke hadde vært krysset av tusen
hindringer, og hvis ikke min sjels naturlige lettsinn hadde
ledet mig inn i forskjellige snarer som jeg falt i. Herr
Crevier var en mann av rene seder, han forkynte en streng
moral, og jeg hørte ham en gang si at en kvinne som bry*
ter sitt troskapsløfte, er i stand til å øve de verste for*
brytelser som mord og ildspåsettelse. Jeg nevner denne
læresetningen for å gi dig en idé om denne prestens
fromme strenghet. Men jeg ser at jeg har kommet på av*
veier, og jeg haster med å gjenopta min fortelling der
jeg slapp den. Jeg trodde altså at det var politiet som la
hand på mig, og jeg så mig alt i erkebiskopens fengsel,
da jeg kjente igjen d’Anquetils ansikt og stemme. «Ab*
bed,» sa den unge adelsmannen, «det er nettop nu i Spidd*
sveivers værelse hendt mig et merkelig eventyr. En kvinne
kom inn i værelset mens jeg sov, hun puttet sig ned i
sengen til mig og vekket mig under en regn av kjærtegn,
kjælenavn, søt hvisking og brennende kyss. Jeg trakk om*
henget til side for å se ansiktet på min erobring. Jeg så
at hun var mørk med strålende øine, og den vakreste pike
i verden. Men plutselig såtte hun i et høit skrik og flyktet
ophisset, men likevel ikke fortere enn at jeg kunde nå
henne igjen og gripe henne i gangen der jeg holdt henne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
