Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Den nye filosofiske systemvitenskap - 1. Descartes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32 II. DEN NYE FILOSOFISKE S YST EM VITENS KAP
den geometriske demonstrasjon. Grunsynet hos ham er efter
dette rasjonalistisk. Descartes inleder den filosofiske
rasjonalisme; den kom til å avløse den tidligere teologiske. — Det
er for den moderne opfatning noe ved denne sak som
overrasker. Det styrende prinsip ved all tenkning hos Descartes
var ellers den tvil han nærmet sig spørsmålene med. Den
syner sig bl. a. i den vane han hadde å forelegge sine tanker,
før de blev offentliggjort — til kritisk prøve med eventuelle
motinlegg — for sine motstandere og kritikere, spesielt for
Hobbes og Gassendi. Stillingen var kunskapsteoretisk, ifølge
Descartes, denne: De inhold som stammer fra sansning og
tenkning, lar oss i første omgang bli uviss. Det får en stå ved;
det blir da ingen ånnen råd enn å dra alt i tvil. Alene ad den
vei kan en nå ut over tro og meninger til sann kunskap:
kar-tesianenes metodiske tvil.
Men midt i denne logiske opløsning blir det tilbake ett
sikkert holdepunkt: Det at en tviler er en kjensgjerning, og
det beviser at den som tenker tvilstanken er til. Jeg tenker,
altså er jeg. Cogito ergo sum. Jeg er et tenkende vesen, res
cogitans. Nu ligger veien for Descartes åpen til å nytte den
vunne posisjon ut. I det faktum, at jeg helt tvilløst vet eller
intuitivt forstår at jeg er til, i det hviler en viktig sanhet,
nemlig denne: Det som jeg kan erkjenne helt klart og tydelig,
det gjelder som visst. Av denne kunskapslov utledet D.
årsakssetningen. Årsaken til noget kan ikke ligge i intet, og
i virkningen kan ikke stikke mere enn i årsaken; for ellers
måtte jo denne rest skrive sig fra intet. På den måten blir
årsaksidéen ham en ledetråd til å finne rede i virkeligheten.
Å tenke er å referere sig til bestemte inhold; tanken har sine
emner. De blir ført til oss fra omverdenen. Følgelig må også
verden være en realitet. Samme logik møter oss også i
guds-læren hos Descartes. Tanken kan ikke inneholde mere enn
tingen selv er. Nu gis det en klar og tydelig tanke: gud. Fra
oss selv har vi den ikke. Den må ha sitt ophav i gud. Idet
D. følger denne forestilling videre, får han den dom frem,
at gud er siste årsak til alt det vi fornemmer og opfatter. Men,
kunde en invende, det at det utenom oss selv gis en siste almen
årsak til alt i vårt indre, det borger jo ikke for, at vi er på
sanhets vei og opfatter tingene eller forholdene som de i vir-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
