- Project Runeberg -  Håkon Håkonsen. En norsk Robinson /
27

(1927) [MARC] Author: Oluf Wilhelm Falck-Ytter
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

27

Det stakkars barn hadde i alle disse lange timer
ligget der alene, først i skrekk over den straff hun så
at et medmenneske skulde lide, så 1 frykt for at skibet
skulde gå under. Jeg hadde vært så optatt med skibet
og med tanken på Jens, at også jeg hadde glemt henne.
Hun var forlatt. Ingen brydde sig om henne.

Jeg fikk henne ut på dekket, og jeg skal aldri
glemme hennes fortvilelse da hun hørte at vi tre var
latt tilbake ombord.

Men her var ingen tid å spille. Jens og jeg måtte
forsøke å få den lille båt, som hang ved skibssiden,
på vannet. Heldigvis hang den i le. Jens gikk i båten
og firet for, mens jeg stod oppe og firet akter. Vi
hadde vært så forsiktige å legge litt proviant i den
før den nådde vannet. Derpå hjalp jeg Mary ned ul
Jens. Der gikk heldig.

«Et kompass, Håkon, fort!»

Jeg sprang inn 1 kahytten efter et kompass og var
ikke borte mer enn et minutt. Dette minutt hadde
vært tilstrekkelig til å bestemme min skjebne for lang
tid; ti båten var gått løs fra skibet, og tiltross for de
største anstrengelser, kunde Jens ikke atter ro den op.
Den drev lenger og lenger bort, og innen kort tid var
den så langt borte, at jeg ikke lenger næret noget håp
om å se den mer.

Min stilling var for skrekkelig til at jeg straks
kunde fatte den i hele dens utstrekning. Jeg stod og
så efter båten, som stadig blev mindre og mindre,
mens skibet overskylledes av bølgene og stadig drev
nærmere og nærmere hen til revet. Endelig var båten
ute av syne — — — da følte jeg en uendelig tyngde
falle over mig: det var som om jeg var latt alene i
hele denne verden. Jeg følte ikke frykt for døden,
som gapte mig imøte; men mine tanker var med båten
som hadde forlatt mig. Det var bitterhet i mine
tanker, ikke mor Jens, ti jeg visste at han hadde gjort
sitt for å nå tilbake til mig, men mot ulykken som

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 03:35:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fyhakonh/0037.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free