Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
193
«Legg dig ned så de ikke ser oss. De har gode øine
og gode kikkerter der ombord. Men jeg ser ingen båt.»
Nei, der var ulykkeligvis ingen båt; for i næste
øieblikk følte si oss begge grepet bakfra, og innen vi
fikk tid til å tenke eller si et ord, hadde vi hver e
tørklæ i munnen og var bundet på hender og føtter!
Båten var kommet iland før vi så skibet, og uten at
vi ante det hadde båtmannskapet lurt sig innpå oss.
Det var sjørøvere, det var det ingen tvil om, vi så
det på de ville ansikter og de brokete drakter.
I en fart blev vi trukket gjennem krattet og ned
til en annen liten bukt hvor der lå en båt.
«Hvad er det for fugler?» spurte en rå stemme på
engelsk. Men stemmen var oss kjent, det var Howells,
og straks efter stod vi ansikt til ansikt med «Lord
Nelson»s kaptein.
Det var gjensidig overraskelse, men ikke gjensidig
glede. Der gikk et lyn av ondskap fra hans onde øine
ved synet av Jens; men mig hadde han kanskje ikke
synderlig: imot.
«Ho, ho, så jeg har fanget dig der, min vakre fugl!
Det er vel dig som var vært i hulen. Legg dem i båten
og ro til hulen, men stille! Her kunde være flere!»
Vi blev kastet i båten og rodd omkring odden til
opgangen ti! hulen. Her tok man båndet av våre
føtter og trakk oss til inngangen, hvor man atter
bandt oss og kastet oss på den bare jord inne i hulen.
Vi kunde ikke si et ord; ti vi var fremdeles kneblet.
Uaktet jeg kunde vente mig den værste behandling,
tenkte jeg ikke stort på det; men hvorledes vilde det
gå Mary? Enten hun blev alene på øen eller sjørø-
verne fikk fatt 1 henne, var det næsten like galt.
Det var frokosttid da vi så uventet og plutselig blev
overfalt. Hun hadde nettop været ved utkanten av
skogen for å bringe oss mat, da hun så flere ukjente
menn overfalle oss og binde oss. Det var ingen tid til
å gjøre anskrik, og det var heller ingen som kunde
13 — Håkon Håkonsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
