Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216
«Ja, det er rart ... » sa Karen Anna langt.
Og da hun sprang op gaten til hjemmet, undret
hun, hvad hun hadde blitt til, om hun hadde fått styrt
sitt eget liv slik som Birgitte og Jakoba. —
Rundt morens seng stod Jørgine Kårstad, Eveline
og enda to kvinner av menigheten. I det samme
hun kom inn, løftet en av dem hånden og sa: «Gå
stilt »
Hun blev stående. Eveline stiltret bort til henne
på tå og hvisket: «Hun har forandra sig. Vi har
sendt bud på Vangensten.»
Karen Anna gikk frem til sengen. Moren lå
med lukkete øine og pustet tungt og kort. Hvad var
det med ansiktet hennes? Som hadde en hånd strøket
over det og tatt med sig hollet. Alt var innsunket
— kinn og hake og øine. Bare nesen stod stor og
som alene i det.
Forferdet flyttet hun blikket og møtte Jørgines.
Og Jørgine nikket til henne, stakk i å gråte, hvisket:
«Bed med oss, Karen Anna, bed med oss!» —
Ute i kjøkkenet sank hun ned på en stol og gjemte
ansiktet i hendene. Hun hadde ropt «mor» — og
moren hadde ikke hørt det. —
Da doktor Vangensten kom og hadde undersøkt
den syke, så han sig om i stuen. Fler kvinner hadde
kommet til — noen satt borte ved bordet, skomaker-
enken hadde tatt gyngestolen og flyttet den nær senge-
foten — Eveline stod bak hodegjerdet, fru Kårstad
glattet laknet under de urørlige hendene.
«Hvor er frøken Hustad?» spurte han. — «Hun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
