Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
217
skulde koke en kaffidråpe til oss — hun er på kjøkke-
net»
Han gikk ut til henne. Hun hadde nettop løftet
låkket av kjelen, dampen stod op imot det varme
ansiktet. «Å — er De kommet?» — «Jeg har sett
på Deres mor. Det er ikke rare greiene, frøken Hu-
stad.» — «Men — men hun dør da ikke?» —
Han så ut av det lave vinduet.
«Jeg skal gi henne en kamfersprøite. Og jeg skal
komme igjen om et par timer. Men jeg er redd, jeg
lite kan gjøre» — «Hun hører ikke, vi snakker til
henne?» — «Nei. Hun er uten bevissthet.»
Uten bevissthet . . . Karen Anna så vantro på
ham. «Mor, som er så sterk! Hvad er det, da» —
«Hun har jo lenge gått med den nyresykdommen.
Ja, hun har vært et usedvanlig sterkt og motstands-
dyktig menneske. Det er inntrådt en forgiftning,
antar jeg. Det ender ofte slik med den sykdommen.»
— «Er det slutten, da?» — «Det ser så ut.»
Hun så ned for sig og tidde.
«Deres mor er jo gammel. Kommer det så uventet
på Dem?» — «Jeg har aldri tenkt, mor skulde dø —-
på lenge. Hun, som er så sterk.»
Det kom noe barnslig og fortapt over den høie
pikeskikkelsen — det gjorde henne så kvinnelig, så
nær . .. Som engang før bultet hjertet til i ham.
Litt kjøvd sa han: «Jeg skal gjøre det, jeg kan. Jeg
skal gjøre alt, jeg kan. Skal alle disse menneskene bli
derinne ?»
«Ja» Hun stivnet til, vendte sig mot komfyren.
«Nå skal de ha kaffe» —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
