Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige 241
Postiljongen pisket på hesten. De hadde kommet over
elven og hadde lagt Mont*Saint*Eloy bak sig. Det blev
mørkere og mørkere.
VI
Fantine var på samme tid full av fryd. Hun hadde hatt
en meget dårlig natt med forferdelig hoste og høi feber;
hun hadde ligget i ørske. Om morgenen da iægen kom,
talte hun over sig. Han så urolig ut og hadde bedt om
å få vite det, når Madeleine kom hjem.
Hele morgenen var hun sorgtung, talte lite og la og
brettet på lakenet mens hun mumlet med lav stemme
noget som kunde være overslag over avstander. Øinene
var innsunkne og stive. De syntes næsten utslukte, og
så kom det av og til liv i dem og de skinnet som stjerner.
Hver gang søster Simplice spurte hvorledes det stod til,
svarte hun stadig: «Godt. Jeg vil gjerne få tale med
hr. Madeleine.»
Nogen måneder før, da Fantine holdt på å miste den
siste resten av skamfølelse, av ærbarhet og av glede, var
hun en skygge av sig seiv; nu var hun bare et gjenferd av
skyggen. Den fysiske sykdommen hadde fullført den
moralske sykdommens arbeide. Denne fem og tyve årige
skapning hadde rynker i pannen, huie kinn, sammen*
klemte nesebor, løse tenner, gusten ansiktsfarve, mager
hals, kraveben som stakk frem, usle lemmer, blek hud
og det blonde håret hadde stenk av grått. Hvor sykdom
lager alderdom!
Ved middagstid kom lægen tilbake, gav nogen forsknf*
ter, spurte om borgermesteren hadde vært på syke*
stuen, og rystet på hodet. Madeleine brukte å komme
16
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
