Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
290
I 80-årene var det som bekjent opstatt en sterk strømning
innen den radikale leir og blandt kvinner for særeie som legal
ordning, idet man mente at denne var den eneste som kunde
sikre hustruens økonomiske selvstendighet. Det er merkelig at
denne forkjærlighet for særeie er så godt som utdødd i det
20. århundre, da spørsmålet om formuesforholdet mellem ekte-
feller kom på dagsordenen igjen. Det viste sig at formuesfelles-
skapet hadde langt dypere røtter 1 det norske folks bevissthet
enn 80-arenes radikalere hadde drømt om. Den mening var nu
almindelig at 1 de fleste ekteskaper vilde formuesfellesskapet
være det gagnligste for hustruen.
Familierettskommisjonen satte sig derfor som mal å skape
størst mulig likhet og selvstendighet på fellesskapets grunn, og
på det prinsipp er loven av 1927 bygget. Den nye lov øker
hustruens radighet til likestilling med mannen og forminsker
hans 1 tilsvarende grad. Hver ektefelle rader nu over all den
formue og inntekt han ved ekteskapets inngåelse har bragt inn
1 fellesboet, og alt det han senere har erhvervet, og begge hefter
hver for sig overfor tredjemann, hvis de ikke ifølge lov eller sær-
skilt avtale har fellesansvar. At det allikevel hersker formues-
fellesskap viser sig ved ekteskapets ophør, idet da — likesom
efter tidligere lovgivning — formuen deles i to like deler.
Det forutsettes at ektefellene utøver sin radighet med begges
interesse for øie. Hvis en ektefelle forsømmer denne plikt, har
den annen ektefelle rett til å forlange erendomsskilnad (bodeling),
som skaper særeie.
I de fleste ekteskaper er det mannen som skaffer de penge-
tilskudd som trenges til familiens underhold, mens hustruens
arbeidskraft nyttes til virksomhet 1 hjemmet. Familierettskom-
misjonen fant det uriktig at hustruen, hvis arbeide er så viktig
for hjemmet, skulde være avhengig av hvorledes mannen imøte-
kommer hennes berettigede krav på å få midler til disposisjon.
Fra enkelte hold hadde man foreslatt at mannen ved lov skulde
palegges å avsta en viss del av sin inntekt til hustruen, f. eks.
5 eller 10 pst. Men efter inngaende overveielser kom kommisjo-
nen til at den såkalte «hustrulønn» vilde virke uheldig. I stedet
fastsatte lovutkastet mannens plikt til å overlate til hustruen
penger til forvaltning «med passende beløp ad gangen», slik at
hustruen slipper å be om alle de småsummer som trenges til hus-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
