Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Følgen av dette var at kjøbmenn og redere kappedes om å utruste
kaper-fartøier, og disse ikke alene ødela den franske skibsfart, men de opbragte også
en mengde nøitrale skibe uden hensyn til folkeretslige regler, som efterhaanden
havde vundet frem til anerkjendelse.» (Ose. Alb. Johnsen, «Norges Historie»,
bd. V, 2, s. 14.)
Ose. Alb. Johnsen skriver videre at
«de engelske kapere og krigsskib gik frem med den største vilkaarlighed
og hensynsløshed overfor de nøitrale staters skibsfart og fandt herunder kraftig
støtte hos den engelske regjering. Denne udstragte begrebet krigskontrabande
ikke alene til vaaben og ammunition, men ogsaa til trælast, tjære og tran, ja,
endog til levnedsmidler, som f. eks. korn, smør og fisk, altsaa netop de
skandinaviske staters vigtigste udførselsprodugter, og den ene ladning efter den anden
af disse blev opbragt og erklært for lovlige priser.»
England oppfordret således systematisk til sjørøveri og vedlikeholdt med
vilje en fullstendig rettløshet på havet, en politikk som de har ført konsekvent
til den dag i dag.
Det må jo virke som den reneste ironi på en som har lest historie, når han
hører de engelske lakeier snakke om England som «havets beskytter».
De skandinaviske land sluttet i 1756 det annet nordiske nøytralitetsforbund
for å verge seg mot de engelske overgrep. Akkurat som i krigen 1914—18 og i
krigen 1940 forsøkte England i 1756 å få Norge trukket inn i krigen og slåss for
seg. Men det lyktes ikke den gangen. Den dansk—norske og den svenske
regjering overrakte ved eine ministre i London 1757 en note hvori det bl. a. heter,
at det ofte hendte at danske (d.v.s. danske og norske) og svenske skip ble
mishandlet i åpen sjø ved kaprere med forakt for nasjonenes rett, og at de ble
avholdt fra deres bestemte fart, tatt og ført til havner under Storbritannias
herredømme, hvor de siden ble oppholdt ved langvarig rettergang, og endelig når
de endog erkjentes skyldfri i alt det de var beskyldt eller mistenkt for, dog
idømtes umåtelige omkostninger, som ofte oversteg skipets eller ladningens
verdi.
Når det ble klaget over de tallrike oppbringelser og priserettenes
vilkårligheter, henviste den engelske regjering til at domstolene var uavhengige av
administrasjonen, og at den ikke kunne blande seg inn i deres avgjørelse. En
stor del av den engelske befolkning var nemlig interessert i kaperfarten.
Englenderne levde altså av sjørøveri, og det var dette som direkte ble beskyttet av
det engelske styre.
Forholdene i 1757 har en forbausende likhet med det som hendte under
verdenskrigen 1914—18 og under den nuværende krig. For nordmenn som kan
sin historie og tenker nasjonalt er det bare enda mer forbausende at det finnes
nordmenn som hører mer på hr. Hambro og andre av de britiske kapitalisters
talerør enn på dem som kjemper for det norske folks virkelige interesser, og
for vår frihet og selvstendighet.
s
33
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
