Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Mowijickel synes England er unødig streng.
Våre skip ble nektet kull av Storbritannia, hvis de ikke forpliktet seg
til å unngå enhver trafikk som kunne komme Tyskland det minste til gode.
Ja, det påståes at en hel rekke norske firmaer kom på svartelister og led store
tap uten at de selv hadde anelse om hvorfor de var kommet på slike lister.
Selv J. L. Mowinckel uttalte en gang i Stortinget (St. forh. 1917, s. 141)
at han «trodde det engelske kuliforbud var en unødig streng forholdsregel og
en ufortjent hård straff.»
Når den engelskvennlige hr. Mowinckel kunne uttale seg slik om «Norges
beste venn», så kan vi være sikre på at han ikke har tatt munnen for full og
at ganske andre uttrykk burde vært på sin plass.
Det ble opprettet såkalte «bransjeavtaler», hvorved den britiske regjering
fikk det privilegium å kontrollere de forskjellige norske industriers intimeste
hemmeligheter og mest konfidentielle oppgaver. Når en med stor
sannsynlighet kan gå ut fra, at det til denne kontroll ble brukt sakkyndige engelske
forretningsmenn, d.v.s. folk som kanskje stod i spissen for britiske forretninger
som under normale forhold direkte konkurrerte med de tilsvarende norske
foretagender, så kan en regne seg til hva den slags privilegier kunne føre til.
Blant anstendige mennesker betegnes den slags som handelsspionasje.
«Storbritannias tunge hånd knuget ned Norges økonomiske liv,» sier den
amerikanske forfatter Paul G. Vigness i sin bok: «The Neutrality of Norway
in the World War».
Om svartelistene sier den samme forfatter:
«Dette represalieinstrument, som ofte ble hensynsløst brukt, påtvang et
visst mål av terrorisme i den britiske bestrebelse på å kontrollere Norges
import- og eksporthandel.»
Den beryktede fiskeavtale 1916.
Så kom den beryktede fiskeavtale med England av 1916 som brakte oss
på randen av krig. Det britiske forslag var at all den norske fisk som trengtes
til hjemmemarkedet skulle selges til den britiske regjering, og at Norge skulle
utstede totalt eksportforbud for alle fiskevarer. Den norske regjering skulle
sikre britisk kreditt i Norge til å betale alle de britiske oppkjøp.
«Det var selvfølgelig helt utelukket fra norsk side å gå med på det
britiske forslag.» sier Keilhau (i «Norge og verdenskrigen», s. 119). «Dette vilde
gitt Storbritannia et fullstendig herredømme over det norske fiskemarked, og
kravet om et utførselsforbud for alle fiskevarer med disposisjonsadgang bare
i den ene retning vilde ha inneholdt en utilstedelig utfordring til
central-m aktene.»
50
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
