Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Om den endelige avtale sier Keilhau:
«Hovedbestemmelsen i overenskomsten inneholdt en norsk forpliktelse
til å utstede et totalt utførselsforbud for alle fiskevarer undtatt hermetikk ....
Avtalen blev gjort avhengig av at de britiske opkjøp lot sig finansiere ved
kreditt i Norge. Til gjengjeld påtok Storbritannia sig en forpliktelse til å tillate
eksport av de for fiskernes behov nødvendige mengder av kull, oljer og
redskaper, dog «under hensyn til Storbritannias og dets alliertes behov» ....»
Såvidt Keilhau.
Det må jo sies å være et ganske pent tilbud fra engelsk side å ville tillate
import til Norge av det kuli og den olje som var nødvendig for fiskerne for å
fiske opp den fisken englenderne skulle ha! Men som vi ser, også her var det
talt forbehold fra engelsk side. Fiskeavtalen av 5. august 1916 betegnet et
avgjørende brudd med norsk nøytralitetspolitikk. Og Keilhau sier videre:
«Hvad fikk så Norge til gjengjeld for å la sig binde til med en
regjerings-garanti å støtte den minst humane del av den britiske blokadepolitikk —
forsøket på å sulte ut motstandernes sivilbefolkning? En britisk forpliktelse som
kunde sies op med 4 ukers varsel.»
De uhyggelige «pliktreiser» for England.
Denne unøytrale handling måtte uvegerlig føre til motforholdsregler fra
tysk side. Og den 31. januar 1917 ble den tyske note om uinnskrenket ubåtkrig
offentliggjort. Etter dette gikk England enda videre i sine overgrep overfor
Norge, idet det forlangte at norske skip måtte utføre en eller to såkalte
«pliktreiser» med kontrabande for å få lov til å føre kuli til Norge. Det var særlig
disse uhyggelige «pliktreiser» som var årsak til mange norske skipsforlis.
Man skulle trodd at det norske folket etter erfaringene fra verdenskrigen
1914—18 hadde lært Englands sanne vesen å kjenne, særlig etter den måte
freden ble diktert på, en fred som for ethvert tenkende menneske bare måtte
bety en kort frist inntil en ny krig ville bryte ut. Det norske folket burde også
vært forberedt på hva som ville hende dersom en ny krig brøt ut. Selv en så
lyseblå herre som J. L. Mowinckel var ikke helt blind for faren.
«Bryter en ny verdenskrig ut, begynner Storbritannia sin blokade av
Norskehavet med full utnyttelse av den erfaring som det hadde vunnet da den
forrige sluttet,» skrev han i et forord til den norske utgaven av E. Keble
Chat-tertons bok «Den store blokade» i 1938.
Det er den krigen vi står midt oppe i nå.
Og blokadekrigen begynte som kjent akkurat som av J. L. Mowinckel
forutsett, mens svaret fra tysk side ble ubåts- og luftkrig.
Så kom den ofte omtalte «Altmark»-affære. Nygårdsvold nøyde seg som
bekjent med å protestere og sa bl. a.:
«Vi kan ikke tvile på at den britiske regjering straks vil yte oss full
oppreisning.»
51
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
