Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ønsket kan være å skape en folkemening om en eller annen sak, kanskje
i en god hensikt. Det kan gjelde politikk, avholdssak, økonomiske teorier eller
teorier i forbindelse med statsstyret, finansproblemer, forsvar, pasifisme,
ar-beiderspørsmål, sosiale spørsmål, landbruksspørsmål o.s.v. Kanskje en avis
vil gå så langt som til å sette i gang en kampanje om en særlig sak, som for
«Iler mot byggingen av et nytt rådhus, deltakelse i en internasjonal domstol,
øking av tariffene, arbeid for bedre hygiene, senking av skattene eller noe
annet. Da kan nyhetene bli (som amerikanerne sier) «slanted» d.v.s. skrevet
«lier oppsatt under hensyntagen til det inntrykk de skal fremkalle.
Overskriftene settes opp med samme omsorg og ledsages av billeder og kommentarer i
den hensikt å skape oppmerksomhet og den forønskede stemning. Alt dette
«r propaganda, likegyldig hvor utmerket formålet er, hvis man ikke
foretrekker å kalle «god propaganda» med det mer tiltalende navn «opplysning».
Og selv da, hvem skal avgjøre hva som er god propaganda?»
Ja, dette er altså et demokratisk lands oppfatning av sin egen presse.
Slik ser altså pressefriheten ut i praksis!
Men de midler som kommer til anvendelse kan være enda meget verre.
Herr Desmond skriver i sin bok:
«Mang en avis har hatt en såkalt «sorteliste», en privat fortegnelse over
personer hvis navn aldri skal nevnes i deres spalter, eller bare i særlige
forbindelser. Det er i aviseiernes makt å trykke hva de ønsker.»
Pressens kamp mot den nasjonale reisning i Norge.
Denne metoden ble i tiden fra 1933 til 9. april 1940 anvendt på en ganske
særlig ondartet måte like overfor Quisling og de menn som støttet ham. Dels
var vi vitne til at avisene fremstilte hans uttalelser stikk i strid med det han
hadde sagt. Jeg kan nevne at en høyre-avis i sin leder etter et foredrag av
Vidkun Quisling uttalte at «det er mindre forskjell på Tranmæls og Quislings
programmer enn på 2 neper.» At dette kan sies å være saklig opplysning vil
vel de fleste måtte benekte.
Da det ikke nyttet å komme med løgnmeldinger om Nasjonal Samling,
valgte man den taktikk å prøve på å tie bevegelsen ihjel. Leserne skulle altså
ikke få noen opplysninger om den oppfatning som Quisling og Nasjonal
Samling hadde av samfunnsproblemene, og om den vei man burde gå for å redde
landet gjennom krisen og sikre fred og frihet.
At et slikt forhold av unnlatelse av å gi folket saklige opplysninger i dette
tilfelle er blitt skjebnesvangert skulle også være klart for enhver.
Som vi alle har sett var det Quisling som så rett i disse spørsmål, og ikke
partipolitikerne. Nettopp det som han advarte mot skjedde. Norge kom inn i
krigen og vårt land tapte sin frihet, og det kan vel ikke være tvil om at dette
ville vært unngått dersom pressen hadde sett det som sin oppgave å gi saklige
opplysninger til det norske folket.
109
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
