- Project Runeberg -  Ord och Bild / Trettiosjunde årgången. 1928 /
148

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Ledende idéer i Henrik Ibsens diktning. Av Sigurd Høst

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

S ig 2i r d Hø s t

Rør dog ei mindets blanke
vove med livets rust,
sikkert en nuets tanke
vilde min verden knust. — —

Ord som »mindets blanke vove» og »livets
rust» taler høit nok om den unge dikters
gru for virkeligheten. Disse dikt er
runnet av et sinn med en sterk hang til å
fordype sig i det som var og som toner i
sjelen lenge efter. Bare en som føier slik
kan utforme en tanke som Brands: »Evigt
eies kun det tabte». Vi må også minnes
hvor meget av Ibsens diktning er drøm om
tapt lykke eller svunnen storhet, dikt som
»Borte», »Fuglevisen» eller »På
Akershus», hvor den gamle borg med stride
åretak ror sig tilbake på erindringens strøm.
Kong Håkons gildehall besynges fordi den
skjenket oss »mindernes gyldne høst». At
Henrik Ibsen blev grepet så sterkt av
nasjonalromantikken, henger uten tvil
sammen med denne hans hang til
tilbakeskuende drøm. Senere får vi også se
hvorledes dikteren må kjempe mot minderne.
Dengang Ibsen så sine store håb skuffet
om samling i Norden og vendte sitt sinn
bort fra drømmen om vår nasjonale
fortid og fra »vor løgndrøm om en fremtids
dage», følte han at minderne maktstjal.
Han søkte å riste dem av sig. Den som
skal leve, virke og handle, må ikke
lammes av minder eller gjengangere. De skal
manes ned i jorden igjen. Drømmelivet og
erindringslivet er løgn og lek; — således
reagerte Ibsen, som så ofte, mot noget i
sig selv. Som vi vet blir dette et
hovedemne i flere av de merkeligste dramaer,
og tanker av denne art finnes strødd
omkring i det meste av hvad han har
skrevet. Et av sine bitreste dikt har Ibsen kält
»Mindets magt», diktet om dyretemmeren
som lærte sin bjørn å danse. Smerten ved
minderne, følelsen av at de forfølger en
som erinnyer, kommer allerede frem i
»Catilina». Der er gjenklang fra hans
ungdoms lyriske diktning i de ord som

veksles mellem Ella Rentheim og
Borkman om deres livs drømmeland, så dypt
tragiske fordi deres drømme aldri løp
sammen, og likeledes i Rubek og Irenes
erindrings-stemninger.

Man har vei i det hele vært tilbøielig til
å overse den kjennsgjerning at Ibsen var
næsten 50 år, da han begynte å skrive de
nutidsdramaer der skaffet ham hans
verdensry som dramatiker, og at han da
hadde bak sig en ungdomsperiode med en
overordentlig temperamentsfull og
idé-fyllt diktning, som i det hele var sterkt
lyrisk preget. Flere av Ibsens
ungdomsvenner oplevde overhovdet ikke hans
nutidsdramaer, men de så ikke desto mindre
i ham den store benådede dikter.
Botten-Hansen, Ibsens nære venn og hans første
biograf, fant allerede »Brand» og »Peer
Gynt» så forskjellige fra det Ibsen før
hadde skrevet at det syntes ham næsten
uforklarlig at de skrev sig fra samme
hånd. Vi må opgi den populære tanke om
Ibsen som den uforanderligste og minst
skiftende av alle poeter, slik som han så
lett fortoner sig for dem der kun kjenner
de siste tyve år av hans dikterliv. Men
også for fullt ut å forstå hans modne
manndoms verker turde det være lønnsomt å
få føling med den unge Ibsen, som hadde
noget av kameleonens natur og minst av
alt virket som en stenstøtte eller en
uforanderlig sfinks. Kanskje vi ad den vei
vil kunne få syn for noget av det som til
alle tider lå dypest i hans sinn, tendenser i
pakt med det innerste i personligheten.

Sterkt utpreget var tidlig Ibsens tvesyn,
hans evne til å se bakom tingene, finne
den skjulte underbund eller den indre brist.
Allerede i Grimstad-dagene var dette i
kamerat-kretsen en av Ibsens specialiteter,
og det blev en uuttømmelig kilde til moro
og til spott. Han næret sin bitterhet ved
å utforske den verden som omgav ham,
nyttet enhver leilighet til å måle det
trivielleste han fant mot det størst tenkte.

48

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:01:36 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1928/0172.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free