Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Fredrik Paasche. Av Fredrik Chr. Wildhagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Chr. Wi ld ha gen
1907, hvor Paasche var fremstillet som det
skinnende unge lys som hadde greie på alt
mellem himmel og jord, likefra gudsbegrepet
på Fidjiøene til familielivet hos fiskene.
Fredrik Paasche var med andre ord en
mann man tidlig regnet med, inntagende ved
det utvilsomme overskudd som yttret sig i
hans optathet og åpenhet for tidens hele
inn-hold, men frastøtende og irriterende ved sin
eksamenskloke skråsikkerhet på alt for
månge felter. Han utfordret fagpolitikkerne
ved ganske skarpe uttalelser i dagens strid,
han utfordret besteborgerne ved sin unge
radikalisme, og han irriterte dikterlauget over
all måte ved å holde den gamle fordring op
for dem at de værsgo fikk følge i de stores
fotspor og sette problemer under debatt.
Allikevel er det ikke min mening å si at
Paasche bare var en velbegavet
altmulig-mann uten hold og tyngdepunkt. Det var
sant alvor hos ham. Han var prestesönn fra
landet og ingen jonglör.
Ikke desto mindre gjetter jeg på at han
en dag har stanset op og kjent sig tvunget
til et valg. Han har sikkert øinet en fare i
den ting å være for allsidig optatt og for
estetisk-akademisk geschäftig. En fare for å
fortape sig i veltalenhet og flinkhet og bli
rotløs under tilegnelsen av mangfoldig
vekslende stoff. Jeg gjetter videre på at Gerhard
Gran har været med til å peke på den fare.
Gran kunde være stor som lærer, og særlig
var han det overfor de elever han opdaget
virkelig dybde hos. Han fant giede i å søke
å fremelske hos andre det han selv hadde
savnet og lengtet efter. Det er sikkert at han
ofte følte lede ved den helt usentimentale og
nokså negative kritikk som hans eget
slekt-ledd hadde drevet det langt i, og ban frydet
sig ved all forjettende uro i tiden og all
positiv vekst hos de unge. Av Paasche ventet
han og håbet han på meget. Et fingerpek
om en påvirkning fra Grans side ser jeg i
et ganske merkelig brev fra 1910 som
Paasche meddelte i utdrag efter Grans død, og
jeg vet fra samtaler at Paasche la adskillig
vekt på brevet, og at det falt godt i plan med
ånnen tankeutveksling mellem lærer og elev.
Men om jeg nu gjetter feil i dette, så lar
det sig uten minste gjetning fastslå at det
for 15—16 år siden fant en enestående
samling sted hos Paasche, samling om opgave og
samling om et livssyn.
Som ingen ånnen litteraturforsker grov han
sig inn i middelalderen, i alt dens vesen og
ganske særlig i dens vanskeligste og mest
karakteristiske uttrykk: den religiøse
diktning. For sine synders skyld la han på sig
den svære pønitens å trenge inn i alt som
heter mysterier, symboler, legendelitteratur og
middelalderteologi, inntil hans eget religiøst
stemte sind blev virkelig middelalderstemt.
Og han fikk ny og veldig styrke til sitt
fortsatte arbeid, han lærte ikke alene å kjenne
og forstå det middelalderlige uttrykksett, han
følte det og kunde prøve og vurdere det
fø-lelsesmessig.
Dermed ophørte også pønitensen. For i
sin middelalderforskning opnådde han ikke
alene den frydefulle oplevelse at han k jente
sig seende hvor andre stirret forgjeves; men
han levde i en rik og merkelig verden og
kunde opleve og erkjenne innenfra meget av
den diktning andre bare nådde å pusle
filologisk med.
Anderledes kan jeg ikke godt forklare mig
det kjempearbeide Paasche har gjort.
Verden omkring ham tok til å rase i hat
og krig, og hårde slag av rent personlig natur
for ham kom til; altsammen drev Paasche til
stadig sterkere samling, til stadig dypere
inn-levelse i det han arbeidet med. Dette betyr
ikke at han stengte sig helt av fra dagens
strid. Han lot høre fra sig av og til, og
stundom slik at det både fenget og forbitret.
Tidsskriftartiklene fra krigstiden vidner om
hvor våken han tok del; men stemmen hadde
en ny klang, en undertone fra en religiøs
inn-stilling. Iallfall når vi nu efterpå setter oss
til å stelle med tingene, fornemmer vi det
slik, dengang under krigspsykosen var
lvd-hørheten mindre.
Imidlertid får vi holde oss till Paasches
faglige forfatterskap. Middelalderskriftene
begynner med en gruppe arbeider fra 1913—
14: »Kristendommen i norrøn poesi» (i
festskrift til forlagsbokhandler W. Nygaard),
»St. Michael og hans engle. En studie over
den ældre katolske skaldedigtning,
Draumkvæ-det og- særlig Solarljod» (Edda),
»Kristendom og kvad. En studie i norrøn
middelalder.» (Doktoravhandling.) — I disse verker
trer Paasche frem som en velrustet
middelalderforsker, velrustet, men ikke ferdigrustet,
— det er utvikling fra verk til verk, økende
sikkerhet og nve resultater.
Og det var noget nytt ved Paasches
utrustning, han ser tingen innenfra, litterært. Han
vet at bak kunstverket står en skapende
kunstner som ikke har moret sig med å låge pusle-
274
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
