Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norske romaner og noveller. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Charles K e n t
karaktertegning bærer alle mesterens preg.
Beundringsverdig er den måte, hvorpå
fortellingen tross den knappe fremstilling er fylt
med dirrende liv, — ennskjønt stilen er
nøktern til det ytterste. Det er stor kunst.
Også Oskar Braatens nye roman1 er en
psykologisk studie; men den er inspirert av
en ånnen ånd enn den moderne
psykologismes. Også hos Braaten reduseres en
handlemåte som for den handlende står i et idealt
skjær, til utslag av blandede og overveiende
grumsede motiver. Men dermed vil ikke
forfatteren ha sagt at der ikke finnes motiver av
ånnen og høire slags enn begjærets og
affektenes. Der var adskillig av oprøreren i
Braatens tidligere produksjon; men der ligger
mere enn årenes avstand mellem hans hittil siste
roman (av 1925) og »Prinsesse Terese». Det
»kjenn dig selv», som er moralen av hans nye
fortelling, er det ekte klassiske motto, kravet
nettop på at besindighet og visdom skal
herske over drifter og affekter.
Det yttre motiv i romanen kjenner man
ganske visst fra Braatens tidligere bøker:
Kvinnen som drømmen i mannens liv. Det er
atter en liten gutt fra et fattig hjem, og det
er påny en liten pike som socialt står et par
trin over ham og som blir hans ideal. Og
likesom før treffer vi piken av folket som
hennes rivalinne. Men det nye og originale
er vurderingen av drømmerens sjeleliv.
Tidligere blev han enten ynket, hvis han gikk
glipp av prinsessen, eller, hvis han fikk
henne, fordømt som en frafallen fra sine egne og
dermed fra det sant menneskelige. I den nye
roman er det hovedpersonens sinnelag som
vurderes, og han dømmes som frafallen blott
fra sin bedre overbevisning. Antons svermeri
for sin prinsesse avsløres som dårlig
romantikk, fordi svermeriet dekker et dypt
egoistisk begjær.
Med stor dyktighet er romanens
komposisjon såvel som personenes psykologi bygget
op på den kjensgjerning, at dette Antons
begjær oprinnelig er vakt ved bevisstheten om
Tereses egen fordervede natur. Terese er like
fra barndommen et vesen med betendt fantasi,
og hennes fantasi kleber sig til Anton.
Allerede som liten pike prøver hun å forføre ham.
Det lykkes ikke dengang; men som voksen får
hun ham en natt og volder derved brudd
mellem ham og hans bra landsens kjæreste. Men
’ Prinsesse Terese. H. Aschehoug & Co.
også Terese forlater ham. efter den natten.
Hun utsletter sine spor, så godt hun kan, —
men han finner henne tilslutt igjen og slår
sig ned som en liten vedhandler i den utkant
av hovedstaden hvor hun bor som den store
brukseierfrue. Han er i sin egen fantasi den
trofaste elsker som tilber henne på avstand
og som står ferdig til å hjelpe henne, skulde
det engang overgå henne en ulykke.
Og omsider går hans drøm i opfyllelse.
Terese blir en fattig kvinne og hun synker så
dypt at hun tilslutt ikke har noen ånnen å ty
til enn Anton. Men hun kommer til ham som
døende; og før hun dør, viser hun ham med
brutal opriktighet hvem både hun og han er:
hun et lastefullt og betendt menneske; han,
en egoist som har ønsket hennes
nedverdigelse for at hun skulde havne i hans favn.
Så står Anton alene i verden. Sin familie
er han kommet bort fra, — han levet jo bare
for sin drøm, og han vet heller ingen vei
tilbake til sin gamle kjæreste.
Arbeiderbevegelsen har på den menneskealder som er gått
siden hans barndom, omskapt hans klassefeller,
men den bevegelsen er gått ham forbi, og han
har ingen del i dens håp om et rike av denne
verden. Der er andre mennesker som glade
går og venter på døden, forvisset om et
hinsidig liv; men romantikeren som er fordervet
av sin usunde drøm, har heller ingen tro
tilfelles med dem.
»Prinsesse Terese» er en god roman, dens
realisme er pålitelig og dens psykologi
treffsikker. Stillferdig og prekenløs som den
fremtrer, forkynner den inntrengende ansvaret
ved å være menneske.
Ennu mere avgjort og positivt lyder denne
forkynnelse i Ronald Fangens nye roman,1
en fortsettelse av »Nogen unge mennesker»,
som utkom i 1929. Helten i fortellingen,
overrettssakfører Erik Hamre, hadde som ung
student, efter en kjærlighetshistorie han helst
vilde glemme, fordi den endte med nederlag,
gjort en stor opdagelse:
plutselig hadde han funnet ut, hvad det gjaldt
for en voxen mann som vilde utrette noe, — det
var å fungere godt og hensiktsmessig, d. v. s. holde
distraksjoner borte, ubarmhjertig luke op og kutte
vekk forstyrrende interesser. For det første var det
nødvendig. Og for det annet vilde man vinne i
konsentrasjon og virkelig innsikt det man eventuellt
måtte tape i allsidighet og almindelig, utvannet
forståelse og hvad det het. Det gjaldt å fungere.
1 Erik. Roman. Gyldendal, norsk forlag.
558
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
