Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Et tre-år i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
E 7i o- e n i a Kielland
o
sofi Harald Schjelderup store profeter innen
menigheten; en skattet skribent er også
den enda mer utpregede, beleste og
munnrappe læge Trygve Bråtöy. Av filosofisk
litteratur, videnskapelig eller mere populært
orienterende i tidens aktuelle spörsmål har
de siste år nedslående lite, i så måte står
vi sörgelig tilbake for vårt östlige
naboland. Doktor Richard Eriksen, statsstipendiat
i filosofi, gir i sine små regelmessig
utkommende böker oversikter over videnskapens
stilling til de viktigste livsspörsmål. Han
föl-ger nærmest Jung, er utpreget religiös i sin
innstilling og förer alltid sine utredninger,
som begynner på bred filosofisk basis, op
til det humanistisk-kristelige livssyn som til
toppen av en pyramide. Richard Eriksen
må i det hele betraktes som representant
for den åndsvidenskapelige psykologi.
Adler-eleven magister Ingjald Nissen sender
like-deles flittig ut resultatene av sine studier i
individualpsykologi og supplerer således
Richard Eriksens fremstillinger. Ronald Fangen
og Helge Krog samler av og til sine spredte
publikasjoner til större essay-samlinger, og
nettop nu har den unge Waldemar Brögger i
»Vår tids undergang» fremstillet sine
livs-filosofiske funderinger. Også tidsskriftene
bringer jo ofte orienterende artikler; således
bör nevnes Sverre Klausens verdifulle
innlegg fra nyhumanistisk synpunkt. Men ellers
er det vesentlig gjennem skjönlitteraturen
et norsk publikum kan fölge tidens åndelige
strömninger.
Det er lett i denne litteratur å spore to
hovedretninger, hver med sine utpregede
representanter blandt våre beste forfattere —
en mere humanistisk retning og en utpreget
naturalistisk.
Altid aktuell er Sigrid Undset, nettop i
kraft av det element i hennes diktning som
setter den utenfor og over tiden; slik som
fjellet er aktuelt for ström og sjö og
tidevand som bryter sig mot det og slår sig i
stykker på det. Det er virkelig noe av
bergets massive tyngde i hennes senere
forfatterskap, og en ro som hviler trygt i sine
forutsetninger, men som ikke må opfattes
som passivitet — de kanter klippen vender
mot tidens vær er såvist ikke runde og
av-glattede, de er hovmodig bratte og klövende
skarpe. Fru Undset er jo uten tvil den
sterkeste intelligens innen vår litteratur, og den
som sitter inne med de solideste og mest
utstrakte kundskaper. Da hun også eier
den mest gjennem trengende sannferdighet i
virkelighetsskildringen, en nådelöst
avslö-rende realistisk og satirisk evne, gjör hun det
bare ved sin eksistens, uten at hun
nødvendigvis optrær agressivt eller apologetisk,
vanskelig for tilhengerne av en
materialistisk livsanskuelse å stemple religiöst og
humanistisk tenkende mennesker som
intellektuelt mindreverdige. Å forstå hvordan en
så aktivt arbeidende tanke kan gå tvil-löst
op selv i et vidunderlig logisk opbygget
system som den katolske kirkes, faller
riktignok meget vanskelig. For vei henger
alt i dette system så fast sammen at enn
ikke den minste del lar sig rokke hvis man
först har akceptert utgangspunktet: Kirkens
autoritet. Men kan en intelligens så redelig
som Sigrid Undset alltid verge sig mot en
angst for at hele denne sammenheng,
liksom en av de veldig optårnede
tömmer-hauger på elven om våren, henger i en eneste
stokk og vil gå på fossen om en dyktig öks
rammer nettop denne ene stokken?
Fru Undsets siste store nutidsroman »Ida
Elisabeth» er lang og bred og befengt med
al den omstendelighet som forfatterinnen
ikke vil umake sig med å arbeide vekk av
sine manuskripter. Men det er i sjelden grad
en nærende bok, der er mat i den, »en bit
bröd for den sultne tanke og den trette
vilje» for å citere henne selv. Helt fri fra
katolsk og overhodet religiös propaganda
undgår den å stöte folk som irriteres av
altfor tydelige oplegg, og hun når her
sikkert lenger enn i noe annet skrift i retning
av å hjelpe folk gjennem dette vanskelige
liv. Boken forherliger i hele sin lengde den
sunde nökterne plikt- og ansvarsfölelse som
også kan finnes hos religiöst og åndelig
uutviklede mennesker. Det en har tatt på sig,
det får en fore frem — den sats har karakteren
av et kategorisk imperativ hos Ida Elisabeth,
og vanskeligheten består vesentlig i å avgjöre
hvilket ansvar som i hvert givet tilfelle er
det störste og derfor det mest bydende.
En seig styrke som gir ridderplikter overfor
de svakere, er et vesentlig element i hennes
livsfölelse; og denne drift dikterer hennes
optreden både overfor den inferiöre ektemann
og i det hårde valg mellem barna som trenger
henne og den nye venn som vekker
kjærligheten i hennes hjerte og lærer henne å kjenne
dens rus og salighet. Selvfornektelsen koster
hårdt; men så vinner hun til gjengjeld sjele-
432
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
