Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. I. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T hesen
dagene gli; de var frie og lykkelige »som
söderhavsvildar eller olympiska gudar».
Men en morgen måtte de i land og få tak
i tobakk. Da fikk de vite at det var krig.
Også de hadde trodd at krig var noe som hørte
historien til, at den nå var utenkelig, iallfall
i Europa. Det var nesten uråd å tro det som
blev fortalt. Men da de endelig får tak i en
avis, går det opp for Selander hvad som
virkelig har hendt. Senere på dagen driver han
omkring; han har fått en kjensle av »ängslan,
sorg, förvirring, skam, över att vara
människa, över att inte reagera starkare mot denna
vanvettiga förbrytelse».1
I norsk litteratur har vi en interessant
skildring av hvordan krigsutbrottet virket
på førkrigsgenerasjonen, i »Den skjønne
ungdom» (1932) av Kr. Elster d. y. — Der
møter vi Birger Cold, som har trodd og levd
på fredssaken. Han faller rent sammen da
meldingen om krigen kommer. »Jeg er en
latterlig person», sier han. —- Der er Jan
Teiste; han har heller ikke trodd på krigen.
I siste liten setter han sitt håp til
sosialdemokratene. — Der er jøden Simon Rothe. Han
mister ikke motet. Midt i det forferdelige
som skjer, synes han at han skimter en ny
tid som nærmer seg. — Der er Karsten Urne.
»Der sitter jeg», sier han, »og får i hånden en
liten lapp papir — en tett maskinskreven
lapp, — og hele verden ser anderledes ut
for mig når jeg har lest den. Her sitter vi
— i en avkrok av verden — og lytter anspent,
— det ei som telegrafen banker i hjertet mitt
— og derute styrter det sammen, og
menneskene samler sig for å slå hverandre ihjel,
i redsel, i begeistring, i hat og opofrelse, i
tro, og vrede og frykt. Intet er som
menneskene — så forferdelige, så ødeleggende, så
beundringsverdige, så skrekkinnjagende, så
offervillige — og så blinde, så blinde–.»
Men heller ikke Karsten Urne mister motet,
også han tror at det kan komme noe godt
ut av det som skjer.
Eisters roman karakteriserer en hel
generasjon, og den gir noe av den hektiske
stemningen i augustdagene 1914.J
Men den grundigste og mest utførlige
skildring av hvordan krigsutbrottet og krigen
kunne virke på førkrigsgenerasjonen, kom
1 Sten Selander: Européer, amerikaner och annat
(1930)-
2 Hvordan krigen slo ned i idyllen, har senere Peter
Bendow skildret i en ironisk underholdningsroman med
titelen »Himmelen er skyfri» (1937).
først i r945, i Sigurd Christiansens roman
»Menneskenes lodd». Denne romanen er tredje
og siste delen av en romantrilogi som spenner
over tiden fra før århundreskiftet og fram
til den første verdenskrigen.1
Hovedpersonene er to brødre; den ene av
dem — Jørgen Wendt — er skapt til dikter;
og vi får følge ham gjennom barndom og
ungdom til han realiserer sin dikterdrøm.
Han er et uvanlig mottakelig sinn; han
lever i en indre verden, men den er ikke lukket.
Tvert imot, de minste ting som hender i den
ytre verden kan sette hans sinn i voldsomme
svingninger, ofte ting som går andre, mindre
mottakelige sinn, forbi.
Han er en ung mann da krigen bryter ut;
han er rekrutt akkurat da og er sammen med
andre unge menn. De er alle vokset opp i
idyllen, i en avstengt og sorgløs verden. Nå
griper angsten og forferdelsen dem. Verden
er blitt utrygg. De klamrer seg til håpet om
at de selv ligger for langt borte til å bli
tiuk-ket med i krigshendingene, og noen setter
sitt håp til det internasjonale arbeiderpartiet.
Sterkere enn de andre opplever den
mottakelige Jørgen Wendt det som skjer:
I de første oieblikk hadde Jørgen en følelse av at
føttene var blitt slått bort ikke bare under hain selv,
men under hele verden, under menneskenes tilværelse.
Skremt, skuffet og fortvilet så han skremte ansikter
omkring sig, hørte opjagede stemmer i hektisk og
redd drøftelse av den katastrofe som hadde skjedd
og de muligheter for nye katastrofer som med rivende
fart meldte seg. Og allikevel var hovedspenningen
brutt i ham. Den onde angst for det som kunde skje,
og som kanskje kunde avverges, var blitt avløst av
visshetens dumpe sikkerhet. Det uundgåelige hadde
hendt. Ingen Gud og ingen mennesker hadde hindret
det. Det var unødvendig å håpe og tro lenger med
vantroens spenning dirrende gjennem sinnet. Det var
fullbyrdet. Døds- og helvedesdansen hadde begynt.
Ingenting kunde stanse den, ingenting kunde endres.
Når Jørgen Wendt tenkte på fornuftens,
godhetens og åndens avmakt, på at alt det
han hadde levd på, ikke strakk til, ble han
mismodig, men også rastløs og utålmodig;
han lengtet etter den stunden da raset var
over, og det å være menneske atter kunne
bli noe hellig og dyrebart. I sine vondeste
øyeblikk tvilte han på om menneskene noen
gang atter skulle komme til å dyrke de gamle
idealer. Men han satte all sin tro opp mot
tvilen; han v ille tro på en ny oppstandelse.
Om det var nok at en eneste trodde på det
1 De to förste delene heter Drømmen og livet (1935)
og Det ensomme hjerte (1938).
324
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
