Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Kulturforskning som anvendt vitenskap. Det universelle menneske. Av Gutorm Gjessing
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kulturforskning som anvendt vitens kap
Det univ er s ell e menneske
Av G ut or m Gjessing
’Mennesket tilbringer sitt
liv med å resonnere over fortida, beklage
seg over nåtida og skjelve for framtida.» Den
som tror dette er skrevet anno 1948, han
tar feil. Det er hentet fra Antoine Rivarols
bok, »Hoffets laster har satt revolusjonen
i gang, folkets laster vil fullende den», fra
1789, ei bok som ved sin ubarmhjertige
satire gjorde sin forfatter like berømt som
beryktet. Sitatet er ikke desto mindre
viktig nok. For det viser at kulturkrisen ikke
i og for seg er noe enestående for vår tid.
Som kulturelt spenningsfenomen er den i
virkeligheten gammel som mennesket sjøl.
»Det ville være heldig om menneskene i sine
reformer ville følge naturens eget eksempel:
den reformerer visselig grundig, men likevel
langsomt og gradvis, slik at forandringen
snautt nok merkes», skrev Francis Bacon,
og alt greske og romerske tenkere så med
forbløffende aktuell pessimisme på
kulturens skeive gang. Ikke for ingen ting har
de Morgan kält det en forferdende
revolu-sjon, da grekerne oppdaget den frie tanke,
noe som kostet Sokrates livet.
Kulturkrisen kan konstateres i europeisk steinalder,
og den fantes hos naturfolkene før
euro-peerne kom. Idag har naturfolkenes
kulturkrise tatt uhyggelige dimensjoner.
Ikke desto mindre er det ingen tvil om at
den er langt sterkere aksentuert i vår tids
europeisk-amerikanske kultur enn
noen-gang før, at den etter hvert har tatt så
voldsomme dimensjoner at den er blitt et
dødsens alvorlig faremoment. I denne
kulturkrisen er det to fenomen som trenger seg
sterkt inn på en, det er individualismen og
nasjonalismen.
For å ta det første først. Er
individualismen —- »individets rett» —■ et umistelig
kulturgode? Det blir sagt så vakkert at
individets frihetskrav ikke bare gjelder
frihet til å utnytte andre. Men en skal ikke
helt glemme at det individualistiske
frihetskrav har måttet brytes med et sosialt
solidaritetskrav helt fra den
sosialdemo-kratiske arbeiderrørsles barndomstid, og
denne kampen har det måttet kjempe på
vikende front. Vi er faktisk begynt å
opp-dage at individets frihet også kan være
individets frihet til å føie sammen med
andre, frihet til sosialt samliv og samkjensle.
Krigen med dens fellesliv i felten og med
fellesopptreden og solidaritet overfor
okku-pasjonsmakten og dens hjemlige tjenere
lærte oss i virkeligheten mye.
Kanhende har alt dette jamvel gitt oss
en nyttig anskuelsesundervisning i noe
annet og vesentlig, — i at »individets
frihet» i grunnen aldri har vært noen
egentlig realitet. Den har vært en grandios
illu-sjon. Vi er sjøl i høy grad bastet og bundet
av konvensjoner, av vane og skikk og bruk.
Det er bare et så fundamentalt trekk i vårt
kulturbiide, at vi faktisk ikke oppdager det
sjøl. Det er så å si noe medfødt som vi
ikke reflekterer over, like lite som vi
reflekterer over den luft vi puster inn. Vi har
vennet oss så til å vurdere vår kultur etter
noen få enkeltindivider som bryter
gjen-nom i hvert fall noen av konvensjonene, at
vi ikke ser hvordan alle vi andre •— den
163
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
