Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Det levande förflutna. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det levande förflutna
Av Philip Houm
ÅRENE umiddelbart etter 1905 stod
det fram en hel del noenlunde jevngamle
norske diktere, blottende unge og ennå
ukjente.
Et enkelt årstall er påfallende: 1907. Da
debuterte Sigrid Undset, Olav Duun,
Johan Falkberget, Herman Wildenvey
— for bare å nevne de äller viktigste — og
Olav Aukrust offentliggjorde de förste
artiklene om sitt store nasjonale program.
Året etter fulgte Töre Örjasæters debut,
året derefter igjen Olaf Bulls. Samtidig
utga Kristofer Uppdal sin förste
karak-teristiske rallarbok.
Ikke alle gjorde seg sterkt gjeldende de
förste årene; strengt tatt var det bare Olaf
Bull og Herman Wildenvey som opplevde
sitt gjennembrud med det samme. Men etter
en 15—20 års forlöp sto det lysende klart
for både publikum og kritikere: Denne
dik-tergenerasjonen er ingenting mindre enn en
av de to eller tre rikeste og mektigste i hele
den norske litteraturhistorien. Det er våre
»tiotalister». Ordet fins ikke på norsk, men
vi kan godt låne det svenske; med sine
karakteristiske likheter og sine ikke mindre
karakteristiske ulikheter utgjör disse
dik-terne et interessant sidestykke til sine
jevn-aldrende svenske kolleger.
En voldsom ökonomisk og sosial
utvik-ling fant sted i disse årene — i den finner
vi en del av bakgrunnen for denne merkelige
diktningen. Tiden fra 1890-årene og fram
til den förste verdenskrigen innebærer hos
oss, i enda höyere grad enn i Sverige, en
ny tidsålders seier. Saken er den at i den
siste del av perioden — fra
unionsopplös-ningen og fram til krigen — nöd
nordmen-nene godt av en storartet ökonomisk opp-
gangstid. Konjunkturene var eksepsjonelt
gunstige, vi slapp unna krisene som trykket
det övrige Europa, ja som trykket til og
med Sverige og Danmark. Den
epoke-gjörende omleggningen av skipsfart og fiske
foregikk vesentlig i disse årene, og först og
sist: det storindustrielle gjennombruddet
satte sitt preg på en rekke områder av
norsk liv; Norsk Hydro med
dattersel-skaper ble grunnlagt hösten 1905.
Dermed begynner et stort nytt kapitel i
vår ökonomiske historie. Man hadde fått
öynene åpnet for at fossene er Norges
viktigste kraftkilde; i folkets bevissthet kom
nå de problemer, som industrialiseringen
förte med seg, lenge til å rage opp over alle
andre problemer. I förste omgång gikk
denne industrialiseringen långt fortere for
seg i Norge enn i Sverige. Tallet på
anleggs-og industriarbeidere ökte voldsomt, bare i
de tre årene fra 1905 til 1908 femdoblet det
norske »Arbeidsmannsforbundet» sitt
medlemstall — der har man vel den sentrale
årsaken til at den norske arbeiderklassen
ble særlig radikal. Det er en vanlig erfaring
at rask industrialisering skaper radikal
kampvilje blant arbeiderne. Tusener av
bondegutter rev seg lös fra sitt gamle
miljö — lokket av eventyret og lokket av
de nye ökonomiske mulighetene. Flokken
av »nyproletariserte» folk ble större i Norge
enn i alle andre vest- og nordeuropeiske
land.
Denne sosiale gjæringen avspeiler seg
på månge måter i diktningen, mer eller
mindre klart, mer eller mindre direkte. Mest
direkte gjör den det hos Johan Falkberget
og Kristofer Uppdal — i Falkcergets förste
böker og fremforaltiUppdalsveldigeroman-
359
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
