Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Norsk teater gjennom den siste sesongen. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater gj ennom den siste sesongen
Av A ud Thagaard
ED SLUTTEN AV sesongen 1949—49
fant det sted en utveksling av gjestespill
mellom Kungliga Dramatiska Teatern i
Stockholm og Nationaltheatret i Oslo.
Begivenheten kom til å sette spor etter seg —
ihvertfall på denne siden av Kjolen. Synet på
norsk teater måtte uvilkårlig bli influert av
de sterke kunstneriske opplevelsene svensk
teater hadde gitt, med gripende framföringer
av så vanskelige arbeider som Strindbergs
»Stora Landsvägen», av T. S. Eliots
»Släktmötet».
Den tekniske dyktigheten, som skapte det
blendende sikre samspillet, og den
umiddel-bare samhörigheten mellom det plastiske
scenebiidet og spillemåten, imponerte
umid-delbart og utdypet hos månge föleisen av at
det nettopp er på de punktene norsk teater
iblandt kan svikte.
Overraskende, ja, som litt av et sjokk kom
mottageisen av de norske framföringene i
Stockholm. Særlig de kjölige omtalene av
»Vildanden», som den norske kritikken hadde
mottatt med samstemmig ros. Summen av
månge innvendinger mot spillcstil, oppbygging
av skikkelser og replikkbehandling ble at
Nationaltheatret er sterkt bundet av
tradisjo-ner i sin Ibsen-tolking. Det hadde vel ingen
ventet å få höre.
Det har vært vanlig å se på norsk teater
som ett ungt teater med utpreget
individua-listiske innslag. Ikke alltid så sikkert i
be-herskelsen av alle virkemidlene, men et våkent
teater, mottagelig for nye impulser. Særlig
har det vært en utbredt oppfatning at
tolkingen av Ibsen har vært underkastet det vi med
forfatteren kan kalle »förvandlingens lov». I
20-årene löftet Johanne Dybwad tolkingen
av de store tragediene ut av den grå
hverdags-realismen, ga skikkelsene de monumentale
dimensjonene og intrigen den uavvendelige
skjebnebestemtheten som er i pakt med den
klassiske greske tragedien. I 30-årene gikk
Halfdan Christensen den motsatte veien. Han
lyttet seg innover i replikkene, lot dem
speile av hver minste bevegelse i
menneske-sinnene og fikk skikkelsene til å vokse fram
gj ennom dialoger som talte til oss i vår egen
tids rytme, men allikevel ga dybden, det
psykologiske perspektivet. Slik skapte han
»Et dukkehjem» og senere »Vildanden».
Skulle denne tolkingen være kommet inn i
den stagnasjonen som med et pent ord kan
kalles tradisjon?
Svaret kom med den förste framföringen
ved Nationaltheatrets 50-års jubileum i
september. Det var »Et dukkehjem» som ble
tatt opp igjen, framföringen fra 1936 med
Töre Segelcke som Nora. Igjen ble
forestilling-en gitt i dekorasjoner og dräkter fra 80-årene.
Det tjente til å eliminere innvendinger mot
foreldete innslag i den ytre handlingen. Og
fram av dette tidsbetonte miljöet vokste
skikkelser vi kunne föle oss inderlig og
umid-delbart i kontakt med. En Nora som slett ikke
kjemper for kvinnenes likestilling, men
plut-selig våkner til ny erkjennelse av seg selv og
livet omkring seg. Gj ennom de förste aktene
var det bak den kvidrende munterheten en
undertone av ångst som röpet det dypere
inn-holdet i skikkelsen. At Nora er en kvinne med
latent styrke i seg. Livet har bare forkröblet
henne, stanset henne i utviklingen. Hun
har aldri våget å se tingene som de virkelig er.
Det ble full sammenheng i skikkelsen slik
Töre Segelcke lot oss oppleve at den ytre
hendingen tvinger Nora til å se innover i seg
selv, til tomheten i eget indre og i den
skinn-verdenen hun ubevisst har bygget opp
omkring seg. Fra da av må hun kjempe for å
finne fram til seg selv, få en mening med livet
sitt. Og den hun kjemper mot, ektemannen,
ble ingen streng representant for et herskende
mannssamfund slik Axel Thue spilte Helmer.
Han ble et svakt menneske som har forskanset
seg bak en mur av konvensjoner og står der
hjelpelöst redd og blindt angripende i det
öyeblikket det vernet truer med å bryte
sammen. Den tolkingen bragte fram alt det i
skuespillet som har vesentlige ting å si oss
idag. Det ble vanskelig å rope på noen
förnyelse i Ibsen-tolkningen etter den
frarn-föringen.
Fullt så god som i 1936 var ikke forestillin-
441
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
