Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NICOLAI ASTRUP
Den unge norske Kunsthistoriker Fru Magnhild Ødvin (gift med den danske Kritiken
Jørgen Bukdahl) vil i den nye Aargang holde Samlerens Læsere a jour med yngre
norsk Kunst og indleder med en Omtale af Maleren og Tegneren Nicolai Astrup.
NICOLAI ASTRUPS kunst-Litvikling kann ikke sees
i forhold til de retninger de franske skoler av den
sidste menneskealder har fremkaldt i norsk
malerkunst. Mere enn Edvard Munch har Astrup
stått isoleret og han vil vanskelig komme til å danne noen
skole. Når Astrup allikevel står som en av våre første
kunst-nerpersonligheter, og når han vil bli stående efter at
skoler og retninger forlængst er
ui-krystaliseret, — så skyldes det
ikke hans påfallende eller nye
motiver, det har ikke sin grunn
i noen revolutionær koloristisk
opfatning eller en tilbakevenden
til skulpturelle og linjære som
maleriets vesentlige uttrykk, det
kann ikke begrunnes med
originale kompositioner eller
sær-egenhet i gjengivelse av former.
Men det er fordi Nicolai Astrups
arbeider altid har liv fra hans
inspirations heteste ekstase, og
derfor bestandig vil være uttrykk
for et intenst og voldsomt
kunst-nersinn.
På de trangeste gårdene
mellem fjellene i norske
vestlands-fjorder, der har jeg truffet
mennesker, hvis sinn er blitt sprengt
til vanviddet i det sterke
følel-sesopbrudd våren vekker hos
dem. Usikker is på fjordene og
bløt sne i fjellene kann i
måneder ha stengt for samkvem med
andre mennesker og for postnyheter. Så kommer den milde
sydveststormen inn til dalen og i et nu er villskapen løs i
fosser og elver, og før bonden får tenkt sig om, ligger et
yrlett bjerkeslør opefter svarte fjellveggen, eller det ryker
guldgrønt av bjerketopper mellem mørke furuer. Intet
vårgrønt har det glitrende, tirrende, mette solgule i sig som
småbjerken på vestlandet. Men i fjellhøidene ligger sneen
tung og evig, og solen legger lyse sletter over viddene
deroppe. Dette enda ’å være i vinteren, men merke våren ryke
frem, hastig, hissig og blennende, det vekker de
voldsomme, overgivne stemninger, som særpreger vestlendingens
gemyth lenge efter at han er løsrevet fra sitt miljø. Selv
den mest tunge og gnavne, gamle svekling blir vilt
.overgiven og lattermilt snakkesalig, når våren setter inn. Og
selve denne voldsomme sindsoplevelse i naturens
forvandlingstime, den er den inderste nerven i Astrups kunst; den
er styrken i hans diktersinn som vi kjenner det fra hans
malrier, hans træsnitt og akvareller.
Vestlendingens sinn er dobbelt; det har den yre svimle-
N icolad [Astrup: Selvportræt. Træsnit.
evnen, denne sanseløse trang til henrykkelse, men langt
inne i sjælen ligger en altid våken virkelighetssans; for
dette menneske som glemmer sig bort i vårens rus, det er
det samme som ham der bor under fjellveggen, der hvad
dag det skal være kann rase og begrave hans gård og
grunn. Netop denne dobbelthet, denne opblussen og så det
nøktert iaktagende, virkelighetsblikk, denne er det som gir
nøklen til det
mystisk-romantiske vi føler i Astrups kunst,
selv om vi tenker os frem til at
form, linje og farve er enkel og
naturtro som hos de kjøligste
realister.
Det, som skiller Astrups
na-turfølelse fra vårt
landskapsma-leris geniale grunnlegger J. C.
Dahl, hvis friske
farvebehandling og naturtro realisme
danskerne kjenner, — det er denne
trang til å utbore bunnen av sitt
eget følelseslivsinnhold,
eventyr-ligheten. Denne Astrups
naturfølelse svinger fra naivismen i et
billede som »Gutten ved
kver-nen« til naturekstasen i
»Jølster-landskapet«. Det første kann
ikke gjengis, fordi
karakteristikken ligger i de mange åpne,
sterke farvene. Motivet er
smågutten som med faren for første
gang er nådd kvernen i den ville
fjelikløften, hvor stenur og
løvbusker og fosser ligger i et rot.
Det er skabelsen i barnesinnet, Astrup har gjengitt,
virkelig-hetens faktiske stoff er opløst i barnefomemmelsene som
intet assosiativt helhetsbillede har i sitt forestillingsinnhold.
Alle detaljene ligger der, klare, uten overgang og
sam-menheng. For å gi inntrykk af »Jølster-landskapet«, hvis
motiv er Astrups egen hjembygd, må jeg igjen tilbage til
Vestlandsvåren. Første gang man kommer ut i vårnatten
blir man skrekkslagen; lenge blir man stående som
lammet, inntil man blir klar over omgivelsene og kan forbinne
intrykkets enkeltheter med bygden, som den lå der i
dagslyset. De veldige snefjellhøidene er veltet like nedpå én,
fordi skråningerne med furu og nakent gråfjell er glidd
inn som mørke. Men bjerken ryker som en hvitgrå tåke.
Etsteds i halvlyset ligger en blågrønn slette, underlig tung
og våt i farven; det er de dyrkede engene. Så disse gule
soleiene. Man får dem aldrig fra sig når man har sett hans
billede. Ellers kommer Astrup ofte tilbake til møtet mellem
evig vinter og vårliv som motiv. Det store kolde isødet
og så »hasselrakelens« støvlette brune blomster. Det
75
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
