Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. D. Seip: Riksmålsvernet - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
D. A. Seip
For å vise det må jeg tale et øieblikk om det listen
inneholder.
På ett punkt betegner den et vesentlig tilbakeskritt fra
rettskrivningen av 1907. Den avskaffer så godt som overalt
dobbeltkonsonant i slutten av ord. Man skal skrive: na ad
{for nådd), bod (for bodd), tr ol (for troll), bal for
ball), kol (for koll), fon (for fonn), on (for onn), vot
(for vott), leg (for legg), en gammel kal (for kall) osv.
Herved har riksmålsvernet brutt med norsk tradisjon i riks
målet på et vesentlig punkt. Alle riksmålsforfattere av noen
betydning har her fulgt andre regler, og det både før og efter
1814. Henrik Wergeland brukte dobbeltkonsonant i
stor utstrekning først og fremst i særnorske ord som de
ovenfor nevnte, men også ellers, f. eks. gribb, glugg, hugg osv.
Ibsen brukte dobbeltkonsonant i stor utstrekning, til han
av hensyn til sin danske forlegger opgav fordoblingen som
prinsipp. Hos Bjørnson har forskjellige tendenser gjort
sig gjeldende. Hos mange andre forfattere vil en finne nok
av eksempler på bruk av dobbeltkonsonant, særlig i sær
norske ord. K. Knudsen tenkte sig riktignok at dobbelt
konsonanten kunde sløifes, han skrev gjerne man’, ful’, men
på dette punkt fikk han ikke medhold i lengden.
Seiv professor Johan Storm, som var konservativ
nok, vilde ha dobbeltkonsonant i mange ord, og han var
klar over at dobbeltkonsonant var nødvendig når de hårde
konsonantene var gjennemført. Reformvenner som Aars,
Hofgaard, Moltke Moe foreslo dobbeltkonsonanter inn
ført (i 1898). Det samme gjorde komiteen av 1908, Riksmåls
forbundets styre i 1912 i tilknytning til forslag fra Nansen,
Falk og Torp med tilslutning av en hel del av dem som
nå sitter i riksmålsvernet og endelig Riksmålsforbundets rett
skrivningskomité av 1913. Så riksmålsvernet står her i strid
med all god tradisjon i vår rettskrivningshistorie. At lands
målet på dette punkt følger norsk tale, har selvsagt ikke
kunnet veie noe for vernet.
Riksmålsvernet har likevel ikke seiv kunnet gjennemføre
sin regel. Det har tillått dobbeltkonsonant i en del ord
«nåar der kan være mulighet for misforstaaelse», i ord som
ris(s) og pusfsj; Aars, Hofgaard og Moltke Moe hevdet at skrive
måten ris og pus ikke kunde tenkes (se deres redegjørelse s.
272
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
