Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Charles Kent: Krigen mot Gud. Block-notes fra Mexico - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Charles Kent.
sig med vold mot sine motstanderes anslag. Og Vargas Vila
applauderer i sitt retoriske sprog så pussig for våre øren,
som det jo forresten ikke er skrevet for:
«Hvorfor styrtes befrierne, når de er kommet til makten,
av de samme folk, de har befridd? På grunn av sin altfor
store idealisme. Men for mig er helt og befrier samme ord.
En hersker kan være stor, men en helt er han ikke, i ordets
åndelige mening. En hersker er den som kan organisere
et folk; men det vil si å legge folket i lenker. .leg for min
del ser ikke noget stort i den handling. Den slags storhet
forstår bare de som har en tyranns sjel, og roser bare de
som er slavesjeler seiv. Jeg, som har en frimanns sjel, aner
kjenner ingen storhet hos undertrykkeren. Å befri er det
motsatte av å regjere; og forsøket på å forene begge deler,
har vært alle befriernes ulykke. En befrier som kommer
til makten, faller, beseiret av den samme frihet, han har
skapt. Slik gikk det Bolivar; slik gikk det Alfaro ...»
Tredje gang kom Alfaro igjen og reiste liberalismens
stander i Ecuador; men denne gang seiret han ikke, han blev
slått og tatt til fange, og den ophissede folkemengde i Quito
stormet fengslet og rev bokstavelig talt ham og hans med
fanger i stykker, fordi han hadde villet berøve dem deres
Gud.
Bolivars og Iturbides og Alfaros skjebne, skrevet med
blodskrift i det spanske Amerikas historie nei visst und
skylder den ikke Calles, Obregon & Co. Men den forklarer
en god del.
Hør Vargas Vilas anatema over Alfaros overvinner:
«Nu regjerer Leönidas Plaza; men se, han skjelver. Skrekk
over fortiden får ham til å hakke tenner, for den viser
ham fremtiden, viser ham at rettferdigheten ikke er formør
ket for bestandig, og at denne uforsonlige kreditor nærmer
sig forsiktig, langsomt, men übønnhørlig, for å kvele ham
med repstumpen fra det nakne tre, der Judas døde.
Han vet det: han har medskyldige, men ingen venner.
Han ser alle de avhuggede hoder hauge sig op for sin
fot, og han tenker sikkert pa den time, da hans eget
skal talle. På hvilken spydspiss vil det bli løftet i været,
og hvem av de gustne forredere i hans følge vil holde
stången?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
