Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Axel Otto Normann: Norsk teater. Iscenesetterkunsten - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NORSK TEATER
ISCENESETTERKUNSTEN
Hvorfor virker norsk teater av idag så übestemmelig? Så
løst i konturene? De som har stelt med det har jo hatt
like meget «talent» som teaterfolk ute. Dessuten: Talent?
Det er likeså vanskelig å telle «talentene» i Norge som å
gjete kongens harer. Men ligner vi ikke litt for meget den unge
mannen Gunnar Heiberg forteller om, han som hver dag la
sig på sofaen og innbilte sig, at talentet skulde begynne å
dikte ganske av sig seiv. Skulde vi ikke ha stolt mindre på
talentet og mere på arbeidet, lærdommen, förnyelsen? Så
hadde vi kanskje nådd dypere inn i oss seiv og vært mere i
pakt med de andre. I scenekunst som i litteratur. Men at
norsk teater av idag virker så opløst kommer også av andre
ting. Vi har manglet et nasjonalteater. Et fast mittpunkt for
vår teaterkultur. Det private teatret i Studenterlunden har
av og til vært skuffende likt en nasjonalscene; men best som
en trodde at her skulde norsk scenekunst få fast grunn under
sig, sviktet hele grunnen.
Vi har også manglet en teaterskole. Ja gud, hvor vi har
manglet en teaterskole! Og verst er det for de yngre. For
nogen skuffelser de skal komme til å lide hvis de slår sig til
ro med de «seirene» deres ungdom skaffer dem på tross av
alle deres mangler.
Endelig har vi stort sett vært uten de små avantgarde
scener som betyr mindre ved de resultater de seiv når
enn ved den revolusjon de kan skape i smaken og ved den
förnyelse de derigjennem tvinger inn på de store regulære
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
