Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Rygh.
private förbindelser med svenske bekjente rundt om i landet.
En annen viktig faktor vilde utlandets stilling være, hvis situa
sjonen tilspisset sig. Gram la også megen vekt på å oprett
holde så nære förbindelser som mulig med de ntenlandske
gesanter i Stockholm.
Samtidig søkte regjeringen å få styrket Norges forsvar.
Det var ikke lett, da Stortingets venstreflertall gjennemgående
var forsvarsnihilistisk innstillet, og regjeringen i forsvarsspørs
mål heller ikke kunde stole på de moderates støtte. På Stor
tinget i 1894 foreslo regjeringen å øke bevillingene til for
svaret ikke ganske lite. Det lyktes å gjennemføre noget
av regjeringens forslag derved at omkring halvparten av de
moderate og en mindre del av Venstre ofte stemte for regje
ringens forslag mot størsteparten av Venstre og resten av de
moderate. Undertiden blev det derved flertall for regjeringens
forslag undertiden ikke.
En høire-regjering kunde godt foreslå øket forsvarsbe
villinger uten at dette var nogen demonstrasjon mot Sverige,
da Høire alltid hadde vedkjent sig et varmt forsvarsvennlig
standpunkt.
Den Stangske regjering hadde stillet sig på den plattform,
at de appellerte til stortingsvalgene i 1894. Disse valg bragte
Høire og moderate fremgang, men ikke seier (Venstres stemme
tall sank fra 65 til 59, og Høire og moderate gikk frem fra
49 til 55). Blandt urvelgerne stod de to partier omtrent likt,
omkring 50,5 procent for Venstre og omkring 49,5 procent for
Høire og moderate. Ministeriet Stang inngav sin avskjeds
ansøkning, da Stortinget trådte sammen. Men kongen og det
rene Venstre kunde ikke komme til enighet om et grunnlag
lor nogen ny regjering. Imidlertid steg stemningen mot Norge
i Sverige stadig mere og mere. Allerede ved nyttårstid 1895
hadde regjeringen funnet det tryggest i all hemmelighet å
treffe de forsvarsforanstaltninger, som kunde treffes i hemme
lighet, for at Norge ikke skulde bli overrumplet ved en svensk
innmarsj,l og regjeringens militære medlem, statsråd Olssøn,
1 Yngvar Nielsen forteller i sine erindringer: «Da Unionen skulde briste»,
s. 171, at det gikk et rykte om at statsråd Olsson skulde være falt i unåde
hos kongen, fordi Olsson hadde lagt miner under Glommen-broene, et rykte
som Nielsen erklærer sig ikke å ha trodd på. Ryktet var dog ganske riktig,
om enn Emil Stang dengang fant det riktigst å benekte det overfor Yngvar Nielsen.
612
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
