Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anton Fridrichsen: Jesus og jødedommen - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jesus og jødedommen.
andre, besjelet av dyp gjensidig motvilje, som bunnet i hi
storiske og religiøse motsetninger. Økonomisk trykk, i stor
utstrekning likefrem fattigdom, bidrog ytterligere til å skjerpe
stemningen hos jødene den daværende majoritet i Pale
stina mot de fremmede herrer og de ikke-jødiske befolk
ningsgrupper.
For å forstå Jesu stilling i sitt folk og den ende hans
korte løpebane tok, er det av betydning å holde sig for øie
den ømtålige situasjon han stod midt oppe i, og den suve
rene frihet hvormed han beveget sig i disse spente forhold.
Jesus var sønn av et undertrykt folk. Og blandt de
mange folkeslag som måtte bøie nakken under romerveldels
åk, var det kanskje ikke noget som møtte sin skjebne med
en så ukuelig og lidenskapelig protest som jødene i Pale
stina : Gjennem en århundrelang lidelseshistorie hadde de ut
viklet en religiøs mentalitet som bare kan betegnes som re
volusjonær, ferdig til når som helst og på den ringeste for
anledning å dra sverdet for å fullbyrde Guds dom over de
gudløse. Folkesinnet hadde mistet likevekten under de lange
ufrihetstider, med skiftende herrer under voldsomme om
veltninger, og i den syriske martyrtid og under de makka
beiske frihetskamper fikk det et dypt preg av religiøs fana
tisme. Riktignok oplevde jødene under hasmoneerne en
tid av nasjonal selvstendighet og en politisk maktutfoldelse
som ikke hadde hatt sin like siden Davids og Salomos da
ger. Men det blev bare en kort episode, og den var full av
partiintriger, tvedräkt, blodige borgerkriger, palassrevolusjoner
og massakrer, som viste at den sunde åndelige balanse var
rokket i sin grunn.
Så kom Palestina, et par mannsaldrer før Jesu tid, inn i
den romerske interessesfære, og det nettop i republikkens
siste forvillede periode. Jødene fikk i rikt mål opleve vel
signelsen av anarkiet under de vekslende makthaveres røver
politikk. Redningsmannen blev idumeeren Herodes, som
ikke uten grunn bærer navnet «den store». Som romersk
vasallkonge regjerte han landet i over 30 år, og mer og mer
erkjennes det at disse år var en glimrende opgangstid for
det ødelagte land. Men intet kunde forsone jødene med
denne usurpator av uren herkomst. Skjønt Herodes faktisk
hadde den ærligste vilje til å respektere alle jødenes religi-
643
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
