Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater i Paris
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater i Paris.
teaterarbeide til omkring sitt fem og tredevte år. Da grunn
legger han le Vieux Colombier, og fører inn i Frankrike en
ny teateropfatning, inspirert av Stanislavsky i Moskva, av
Reinhardt i Tyskland og av den evig flakkende Gordon Craig.
Og samtidig synes han å ha vært en sterk nok og rik nok
karakter til å prege også med sitt eget, fremfor alt med et
ideelt og strengt alvor. Han blev både leder og skuespiller,
han skal være en mesterlig opleser, og han skrev dramaer.
I omkring ti år drev han le Vieux Colombier og gjorde det
berømt. For den unge franske dramatikk skapte han et hjem
samtidig som han førte op det ypperste av hele verdens dra
matiske litteratur. Så endte det med ikke å gå, av en eller
annen grunn som synes vanskelig å finne, ti det var ikke
publikum som sviktet, og neppe pengehjelp som blev umulig
og ikke opgaver som manglet. Men le Vieux Colombier
spredtes, Copeau forlot Paris og har i flere år nu vært
borte fra aktivt teater. Av hans elever har som alt nevnt
Charles Dullin og Louis Jouvet vunnet sig navn som selv
stendige ledere, den ene på I’ Atelier, den annen på Co
médie des Champs Elysées, og senest, for nogen dager
siden, på det nye Th éåt r e Pigall e, hvor han har satt i
scene Jules Romains’ siste skuespill «Donogoo».
Jeg vet ikke om Dullin skriver bøker, men han teoreti
serer allikevel både på det ene og det annet vis, og også hans
teater står som Ratys i manifestets tegn. Det er forresten
ikke lettere hos ham enn hos Baty å få tak på den egent
lige kunstneriske hensikt. Dullin taler nok om reaksjon
mot dårlig kunst og aksjon for god. Men bedre enn å lese
ham, er det vel åse ham. Jeg har sett tre av hans forestillin
ger, deriblandt Volpone som han skaffet sig et langvarig og
vidtfavnende ry på. Nu i høst har han spillet «Don Quichotes
sønn», av en fransk romanforfatter, Pierre Frondaie, som debu
terer på scenen med dette verk. Stykket er av så tarvelig
verd at en knapt gidder gjenfortelle det : Don Quic h o t e
har en sønn, Zigoel, og sønnen er en slubbert som tilbrin
ger sine dager med å trekke ned i sølen sin fars minne og
sin fars drømmer. Verst går det ut over den lille M a n u e 1 a,
kjeltringen Sancho Panza’s datter, Don Quichotes øiesten,
Zigoels elskende hustru som i hans øine bare blir dobbelt
frastøtende fordi hun i ham ser Don Quichotes fyrstelige
677
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
