Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
233 FAST I ISEN. BJØRNE-J AKTER
Dyret brølte, bet efter såret i brystet og tumlet overenne, men
sprang op igjen, og unna bar det. En ny patron in, og jeg satte
kulen i bakdelen, det eneste som jeg nu kunde nå til. Et nytt brøl,
enda fortere bar det avsted — jeg efter, fra flak til flak.
Men så ble det for langt for bjørnen å hoppe til neste flak, den
måtte i vannet — jeg nådde inpå, og som den krøp op på isen på
den andre siden av klaren, satte jeg kulen in mellem skulder-bladene.
Den falt tilbake i vannet, — det gnistret mot mig fra de små svarte
øinene. En kule i nakken endte dens lidelser.
Nu var tåken blit så tett at jeg ikke, kunde se skibet; men
ombord hadde de hørt skuddene, snart kom det folk, og dyret ble
trukket ombord.
Det var altså min første isbjørn, og vell tilfreds mottok jeg
kap-teinens og de andres lykønskninger.
Det syntes underlig at den første kulen ikke hadde gjort det av
med dyret. Det var en hul express-kule kaliber 450 med
kobberrør. Jeg fant at den hadde truffet riktig nokk, men var sprunget
istykker i spekket, og bare det bakerste solide stykket hadde trengt
in i brystet. Likedan var det med de to andre kulene; de hadde
revet op store utvendige sår, men trengt lite in. Jeg tenkte ved
mig selv, at neste gang skulde jeg nok bruke solid kule på bjørn.
Mens vi om kveilen, fredag 30. juni (4° C.. SOlig vinn-drag)
spiste middag og netop hollt på med helegryns-vellingen, kom
skytteren Hans Halvorsen, in i kahytten og fortalte at det var en
bjørn like i nærheten. Kapteinen og jeg fikk fatt i riflene og drog
avsted i den anviste retning: men vi tok det rolig, det ble sagt at
bjørnen hollt på med noen av sel-skrottene fra vor siste fangst.
Vi fikk snart øie paa den og trakk inpå. Det var ujevn is, og
vanskelig å komme frem, så vi måtte gi os tid og ta mange
omveier. Endelig kom vi op på et høit koss, og bjørnen fikk se os.
Vi huket os ned, men stakk hodene op over iskanten en gang
iblant for å egge den. Straks kom den, snart i skjul av is-stykker,
snart over flate flak; med lange skritt seg den mot os. En velvoksen
kar var det, og fort led det, skjønt den så ut til å ta det så rolig.
Vi venter lengst mulig for riktig å få se på den. Nu er den alt
bak kosset en tyve meter foran os. Der kommer hodet forsiktig
op over kanten. Et dugelig hode er det, som en passelig stor kuffert.
Men det har ingen hast med å skyte, for nu kan den ikke rømme
fra os lenger.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
