Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Fremdeles fast i isen. Mere Bjørn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
264
FREMDELES FAST I ISEN. MERE BJØRN 264
Vi er lannet like nær, og det kan vell som sagt være så en fem
og tyve til tredve kvartmil av.
Særlig tydelig kan vi se alle detaljer i lanskapet derinne om
kveilen ved solnedgang, når det da ikke er hildring som bygger
lannet op i alle slags underlige former.
Det var en vakker klar kvell, og jeg gikk op i tønnen for å
tegne en skisse av den ukjente kysten.
Først unnersøkte jeg med kikkerten omhyggelig all isen
omkring for å være sikker på at der ikke var noen bjørn. Så tok
jeg fatt på tegningen.
Det var stille dernede på dekket; folkene var forlengst til køis,
bare Ballongen, som hadde vakt, drev litt op og ned.
Jeg hadde lenge vært fordypet i mitt arbeide, fulgte fjell-formene
og dalene derinne i kikkerten og tegnet og hadde glemt hvor jeg
sat–da hørte jeg plutselig Ballongen rope:
„Nei, se på bjønn da!"
Jeg for op, så utover tønne-kanten: Ballongen sto på bakken
og pekte, og unner baugen av skuta sto det sandelig en bjønn.
Blyant og tegnebok ble kastet, op av tønna, ut i bardunen, ned til
deks for det, så det brente i hennene, og in efter rifle og patroner.
I kahyts-døren møtte jeg kapteinen som også hadde hørt
Ballongen. Vi fikk fatt i riflene, og avsted gikk det.
Bjørnen, skremt ved Ballongens rop, hadde dradd unna. Da vi
kom et stykke bortover, fikk vi se at det var to bjørner; den
annen hadde vært i nærheten, og begge lunket de nu avsted.
Hollet var altfor langt; men det var ikke annet for enn å
prøve, for det var ikke stor utsikten til å nå dem igjen. Men
skuddene sente dem bare enda fortere avsted, og vi drog på efter, det
vi orket.
Kapteinen ga snart op; han var for tungt kledd. Selv var jeg
jo lett kledd i turnsko og ulltrøie, og mente jeg kunde tøie det enda
en stunn.
Avsted gikk det — over det ene store, flate flaket efter det
andre. De begynte å hale stygt fra mig, og da det flere ganger ble
heist flagg på skibet til tegn på at jeg skulde komme tilbake, måtte
jeg gi op.
I lang tid hadde kapteinen nu et godt nummer:
„Jo det var gutt å ha i tønna, som ikke ser bjønnene enda de
sitter framfor baugen."
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
