Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kjent for å vise følelser offentlig. Jeg husker at jeg tenkte: La oss
håpe at Mao ikke dør nå, for da kommer denne nasjonen til å bli
hysterisk. .
Deretter kom Lin Biao til mikrofonen. En høy, skrikende
stemme ga gjenlyd over den veldige plassen. Den slo mot
revo-lusjonsmuseet og Folkets Store Hall hundrevis av meter borte.
Dette viste seg seinere å bli Lins siste store tale. Året etter blei
feiringa av nasjonaldagen avlyst, og etter noen uker med ville
rykter blei det offentliggjort at Lin hadde falt ned i fly over
Mongolia under et fluktforsøk. Han skulle ha gjort et mislykka
forsøk på statskupp, og så dratt hals over hode med sine
nærmeste medarbeidere i et Trident-fly, (Den gangen var det nemlig
slik, på tross av alle revolusjonære fraser, at topplederne fritt
kunne rekvirere fly. Dette er nå blitt forbudt, og flyene overført
til den sivile flåten. Med det resultatet at Kina har en svært
spesiell flypark.) Vi så altså Lins siste møte med millionmassene.
Det kunne vi sjølsagt ikke ha noen anelse om, men om vi hadde
hatt det er det likevel tvilsomt om vi ville vært i stand til å huske
innholdet av talen. Den var full av de vanlige klisjeene, som slike
taler er, og var mer et offisielt kommunike enn en tale. Ingen
grunn til å klandre Lin spesielt for dette, jeg har følelsen av at jeg
sjø! også i tidas løp har holdt en og annen sånn tale.
Stemninga på den veldige plassen, paraden med alle de
revolusjonære parolene sammen med enorme modeller av maiskolber
og kålhuer som skulle symbolisere enda en «rekordhøst»,
nærheten til den største revolusjonære lederen i vår tid, den enorme
presisjonen som gjorde det mulig å samle en eller to millioner
mennesker i Beijing sentrum og avvikle et demonstrasjonstog
med over en halv million mennesker på kortere tid enn vi i Norge
bruker på å stille opp og gjennomføre et Faglig Solidaritetstog
med 6000 mennesker 1. mai, alt sammen var så overveldende at
det kunne vært høydepunkt nok. Vi hadde vært i Mekka.
Men da vi kom tilbake til gjestehuset lå det en ny invitasjon og
venta på oss. Vi var invitert til å se fyrverkeriet oppe fra sjølve
balkongen der Mao hadde stått om formiddagen.
Det var . . ., vel, ubeskrivelig, enormt. Vi satt kanskje femten
meter fra Mao sammen med noen få handplukka utenlandske
gjester og topplederne i Kina. Chen Yungguei, bondelederen fra
Dachai-brigaden, var der med det karakteristiske hodetørklet
sitt. Vi slo av en prat med han. Kang Sheng, som seinere blei
ekskludert post mortem som medskyldig til «firerbanden», var
19
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
