Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Häfte 13. 28 mars 1931 - Klassisk og nytt i mekanikken, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
définitivement de l’enfance et atteint sa maturité."
Og det er derför med full ret at "klassisk mekanikk"
og "Newtons mekanikk" er blitt synonyme begreper.
Denne Newtonske mekanikk er en kraftmekanikk.
Han sier i forordet til første utgave av "Philosophiæ
naturalis principia mathematica", en av de berømteste og
betydningsfulleste bøker som noensinde er skrevet.
"Vanskeligheten i fysikken består tilsyneladende
deri, av bevegelsesfenomenerne å utforske naturens
krefter og derefter, ved hjelp av disse krefter å
forklare de øvrige fenomener. Hertil tjener de almindelige
satser som blir behandlet i første og annen bok.
I tredje bok har vi, som en anvendelse, forklart
verdenssystemet (solsystemet). Der har vi nemlig
av himmelfenomenerne, ved hjelp av de i de
første bøker matematisk bevist satser, avledet tyngdekraften
pågrunn av hvilken legemerne bestreber sig efter å
nerme sig solen og de enkelte planeter. Ut fra den
samme kraftvirkning blir så likeledes ved hjelp av de
matematiske satser planeternes, kometernes, månens
og havets bevegelser avledet".
Den Newtonske mekanikks problemstillmg og angrepsplan i
fremstøtet mot naturens hemmeligheter, trer klart frem i dette
forord, som forøvrig slutter med de beskjedne linjer:
". . . måtte mangler i behandlingen av en så vanskelig materie
stemme leseren mindre til daddel, (Hin opmuntre ham til nye
forsøk og passende forbedringer! Om dette ber jeg ham
meget inntrengende.
Cambridge, den 8 mai 1686.
Is. Newton.
Den Newtonske mekanikks fundamentallov er som bekjent
m . a = K
dynamikkens grunnlov. Den mneholder treghetsloven som
specialtilfelle, idet den for en upåvirket partikkel, K = 0, leder til
a = 0
v = konstant.
Man ser ofte fremstillinger av mekanikkens elementer som
kunde lede en til å formode ät den dynamiske grunnlov er en
identitet, altså bare en definisjon som navnfester produktet
av masse og accelerasjon. På samme mate som man definerer
m . v =z bevegelsesmengde
på samme mate definieres
m . a = kraft.
Dette er selvfølgelig et avgjorende punkt for förståelsen av den
Newtonske mekanikks begrepsmessige innehöll. Så meget er
ialfall klart at ved hjelp av en identitet, en definisjon kan man
ikke beregne planeternes stilling om ti, om tyve, om hundrede år.
Men hvad er så innholdet av den Newtonske grunnlov? Dette
fremgår kanske klarest hvis vi kort søker å sammenfatte hele
det Newtonske verdensbillede, for å bruk e et ord som i de senere
år faller os hyppigere og hyppigere i munnen.
For Newton er verdensrummet, hvor de mekaniske og
øvrige fysisk e fenomener utspilles en kasse, rigtignok
uendelig stor. Man kan, ialfall principielt innlegge i rummet tre på
hinaimen lodrette planer, la os si et gulv og to vegger. Ethvert
punkt i kassen lar sig lokalisere ved å angi dets avstanne fra gulvet
og de to veggende. Disse angivelser er absolutte, i den forstann
at de ikke avhenger av den som observerer eller maler dem.
Et ubevegelig punkt i kassen er i absolut ro, en bevegelse i
förhöll til kassen er en absolut bevegelse. Disse utsagn har
en virkelig fysikalisk betydning. I denne kasse flyter den
absolutte tid, "den absolutte, sande matematiske tid, jevnt og
ifølge sin natur uten förhöll til noen yttre gjenstann". Et utsnitt
av denne absolutte tid, et sekund f. eks. er ett og det samme
på alle steder i kassen, uavhengig av hvem som observerer og
maler det. I denne kasse befiner sig, ujevnt fordelt, en substanns,
materien, bserer av visse egenskaper som treghet, rnasse, elektrisk
ladning og derigjennem evne til å utsende og motta påvirkninger
fra den øvrige materie.
I hvert øieblik lar der sig i hvert punkt av kassen bestemme en
størrelse av bestemt talverdi og retning, en vektor, som kaldes
kraften i dette punkt på dette bestemte tidspunkt. Den avhenger
av materiens fordeling i rummet i det givne øieblikk. Når kraften
således er bestemt, får hver massepartikkel den accelerasjon,
den hastighetsforandring som den dynamiske grunnlov bestemmer.
I neste øieblikk er situasjonen noe forandret, derved er krefterne
blitt andre, accelerasjonerne andre. Men kjenner man i et givet
øieblikk massefor delingen i verden, kjenner man altså hvert atoms
beliggenhet, dets masse og hastighet, og har den eksperimentell
fysikk gitt en lovene for kraftvirkningerne i hende, så kan man ved
hjelp av den dynamiske grunnlov for accelerasjonenes bestemmelse,
fastlegge hele situasjonen efter forløpet av, skal vi si det folgende
tusendels sekund. På basis av den nye situasjon går man videre på
samme mate. For å behandle den matematiske opgave å bestemme
de uendelig små situasjonsendringer som inntrer i løpet av de
uendelig små tidsrum og summere disse virkninger sammen over
vilkårlig länge tidsrum, skapte Newton selv den egnede matematiske
disciplin, infinitessimalregningen. Hele verdensgåten er dermed
prineipielt tilbakefort til løsningen av et, rigtignok meget rikholldig
og komplicert system av differentialligninger av annen orden.
At denne mekaniske verdensmekanisme matematisk avspeiler sig i
et system av differentialligninger, gir uttryk for deri grunnforestilling
i den Newtonske mekanikk at de mekaniske fenomener består i
kontinuerlige overgange, kontinuerlige tilstannsforandringer. Pågrunn
av den store prestige som den Newtonske mekanikk vinder
gjermem sine eklatante seire, preges i dens billede den hele klassiske
fysikk, forsåvidt som den blir de kontinuerlige tilstannsfunksjoners fysikk.
(Newton skjenker også deri klassiske fysikk i sit absolutte rum og
sin absolutte tid det stive og absolutte skjema for lokalisering og
tidfeste som skaf er den de fire koordinater x, y, z og t som
inngår som uavhengige variable i disse tilstannsfunksjoner.) Den
klassiske fysikk blir en feltfysikk, hvor kontinuerlige feltfunksjoner
er, som tyskerne sier, "eingebettet" i det absolutte rums uhyre kasse,
og hvor de pulseserer efter rytmen fra det store, felles universalur som
utmaler den absolutte, sande og matematiske tids oföränderlige sekunder.
Den første anvendelse, Newton brukte som ovenfor nevnt selv ordet,
den første anvendelse den Newtonske mekanikk fik var på
solsystemet, og de triumfer den her har feiret er vel kjennt. Dette
solsystem er i den forstann atomistisk, at de enkelte planeter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
