Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 44. 2 november 1946 - Valg av produkt ved industriell produksjon, av Knud Sömme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
i08i)
TEKNISK TIDSKRIFT
og selvkost for en produktenhet
s <= 2 m 2 [b-t) +2 (f-t) (3)
Her er minimumskost
21 m + 2 (b • t)
Minimumskost er summen av alle de kostnader
som er forårsaket av produksjonen av en
produktenhet. Selvkost er lik minimumskost med
tillegg av de fäste tidskostnader, som man på basis
av en eller annen konvensjonell fordelingsmetode
anser det riktig eller hensiktsmessig å tilregne
produktenheten.
På basis av beregningen av minimumskost og
selvkost kan man ved en given salgspris beregne
de to störrelser avanse og fortjeneste slik:
netto salgspris — selvkost l= fortjeneste.
netto salgspris — minimumskost = avanse.
Anser man nu de fäste tidskostnader som en fast
sum i en tidsperiode, innser man uten videre at
fortjenesten blir störst mulig i perioden når
avan-sen er den störst mulige.
Man kan alltså bruke avanseberegningen som
grunnlag for valg av produkt. Man behöver ikke
for lösning av problemet "valg av produkt" å
trekkes med den höyst tvilsomme
selvkostbereg-ning og alle de problemer og
usikkerhetsmomen-ter som dette innebærer. Problemet blir da å finne
ut hvilke enkelte produkter og dermed hvilket
salgs- eller produksjonsprogram som innenfor
grensen av bedriftens tekniske og salgsmessige
muligheter gir den sammenlagt störst mulige
avanse i en viss tidsperiode. Vi skal derför gå over
til analysen av dette problem.
Avanse pr. enhet av minimuinsfaktoren
For produksjonen er der behov for visse
meng-der av produksjonsfaktorer, som består av stoff,
energi, tid, rum, arbeide, rettigheter og andre
tjenestemuligheter. En av disse faktorer vil alltid
være tilstede i en begrenset mengde i et gitt
tidsrum, og således være bestemmende for
produk-sjonens störrelse i samme tidsrum. Denne faktor
vil vi kalle minimuinsfaktoren. Det alminneligste
i industrielt bedrifter er at mimimumsfaktoren
er driftstiden ved en eller annen maskin eller
av-deling. Den kan imidlertid også være tilgangen
på material, penger, salgsmuligheter osv.
Som tidligere omtalt blir bedriftens fortjeneste
i en viss tidsperiode störst mulig når avansen i
samme periode er den störst mulige. Det er da
også innlysende at totalavansen i perioden er
störst mulig, når man velger å produsere de
produkter som gir den störste avanse pr. enhe\t av
minimumsf aktoren.
Er minimumsfaktoren f.eks. prodiiksjonstiden,
gjelder det å oppnå den störst mulige avanse pr.
produksjonstime. Er den råstofftilgangen, må man
söke å oppnå den störst mulige avanse pr. kg rå-
stoff. Er den arbeidskraften, må man oppnå den
störst mulige avanse pr. arbeidertime osv. osv.
Problemet "valg av produkt" slik at man öppnar
den störst mulige fortjeneste i en bedrift, består
således i å finne de produkter som gir den störste
avanse pr. enhet av minimumsfaktoren i
bedriften. Beregning av avansen ved et gitt prisleie
beror igjen på bestemmelsen av minimumskost, som
kan fastlegges entydig og med stor sikkerhet 1’or
det enkelte produkt.
I det etterfölgende skal vi undersöke muligheten
for å utnytte dette enkle faktum ved valg av
produkt i forskjellige typer av bedrifter.
Råstofftilförselen som minimumsfaktor
Det er månge bedrifter som er slik innrettet at
det er råstofftilförselen som er
minimumsfaktoren, eller kan være det i visse perioder. Vi kan
tenke på forholdene ved hvalfangst,
hermetikk-industri o. lign., og for tiden f.eks. i endel land
i treforedlingsindustrien. Selve den tekniske
pro-duksjonskapasitet er da större enn
råstofftilgangen. Det kan da også være mulig å fremstille
forskjellige produkter som utnytter större eller
mindre del av bedriftens maskineri, som gir
for-skjellig beskjeftigelsesgrad, eller som gir större
eller mindre avanse pr. produkteiihet. Alle de her
nevnte forhold er likegyldige for det mest
öko-nomiske valg av produkt, sett fra rent
kostnads-missig synpunkt. Den eneste mulige måte å
oppnå den höyest mulige fortjeneste i en viss periode,
er å velge de produkter som gir den störste avanse
pr. enhet av minimumfaktoren, i dette tilfelle
alt-så pr. enhet av den til rådighet stående
råstoff-mengde.
La oss tenke oss at det i en treforedlingsbedrift
står et begrenset kvantum tömmer til rådighet
for et visst tidsrum. Vi tenker oss at man kan
oppnå en avanse av 150 kr/t for et dyrt, trefritt
papir, mens man for et billig, treholdig papir
kan oppnå en avanse av 100 kr/t. Da det trefri
papir bruker 6 m3/t tömmer, gir dette 150 : 6
’= 25 kr/m3 tömmer. Det treholdige papir bruker
3 m3/t, og dette gir en avanse av 100 : 3 >= 33,33
kr/m3 tömmer. Står det nu til rådighet 100 000
m3 tömmer for et år, blir den mulige avanse:
trefritt papir 25 X 100 000 f= 2,5 Mkr/år
treholdig papir 33,33 X 100 000 t= 3,33 Mkr/år
Hermed er det ikke sagt noe om hvilken av de
to papirsorter man bör velge å selge, når hensyn
tas til salgspolitikken på lang sikt.
Kostnadsreg-ningen peker imidlertid på at om man av
salgs-politiske årsaker vil selge trefritt papir fremfor
treholdig, så koster det under de herskende
forhold 0.83 Mkr/år. Og slikt bör kalkylene vise i
en bedrift for hele det register av produktsorter
som bedriften kan tenkes å produsere med sitt
produksjonsapparat.
Månge vil kanskje si at det jeg her har fremholdt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
