Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1ste del. Om sjelegranskning og sjeleliv. Prinsipper og grunstørrelser - 1ste kap. Inledning og oversyn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4
(consciousness) blir ikke nevnt. Det hele er et lærerikt eksperi*
ment. Men synsmåten er for ensidig: det lar sig ikke bygge
nogen sjelslære på det grunlag. A ville gi en psykologi med
utelating av alt som ikke henger direkte sammen med læren om
opførsel er ikke likere enn å skrive en lærebok i aritmetik med
bruk av bare primtallene.
Det navn denne vitenskap bær, er laget efter ordet psyche,
som er grekenes ord for sjelen. Historisk peker dette studium
tilbake til samme oldtidsfolk som alle andre grener av filosofien.
Man vilde kjenne tilværet, man gransket tenkningen og stanset
da også ved tenkeren, ved det tenkende, granskende, handlende
menneske; dermed kom man over i psykologien. Ikke så at
sjelen blev opfattet klart med det samme. Det meste vi har
av psykologi hos de gamle er fantastisk. Sjelen er av arten
spøkelse. Eller man arbeidet med et begrep som man ikke av*
grenset ordentlig. Det er f. eks. tilfelle med Aristoteles. Han
holder sjelen for livsprinsipet, formen («entelekien») til legemet.
Og begrepet blir hos ham kløvd op i tre deler: en ernærende
sjel, plantesjelen som han kaller den; en følsom sjel, dyresjelen;
og tilsist en fornuftsjel, den hos mennesket. Samme opfatning
drar sig gjennem hele mellemaldren. Til Descartes († 1650)
forstod bedre og slo fast, at psykologien har å gjøre med det
bevisste liv hos mennesket; sjelen er, sier Descartes, noe som
tenker, res cogitans. Livsforeteelsene faller utenom sjelens sær*
område. Det som skjer med livet eller henger sammen med
livet, må bli tydet rent mekanistisk.
Det billede historien således gir, gjenspeiler sig ofte i hold*
ningen hos det enkelte individ til faget psykologi. Det dryger
gjerne noe, før et menneske stanser op ved sin egen sjel. Først
litt om senn blir det til, at de personlige rørelser, billeder og
følelser i ens indre står for en som ting en kan gi sig til å
studere. En har sin egen sjel ende inn på sig, for tett til at
det er videre greit å få syn på den. Vårt personlige liv vitner
i det enkelte tydelig om, at slik er det saken står. Vi har ikke
noe større intrykk av vår egen tale ; er bare glad til, om den
gjør intrykk på andre. At jeg ser med øiet, legger jeg kanskje
først da merke til, når jeg får vondt i det; og at min hånd er
en tjener for min tanke, enser jeg kanskje først da når den blir
lammet. For den som ikke er våknet til kritik avvikler enkelt*
hetene i hans sjelelige liv sig forsåvidt helt upåaktet som gangen
i en drøm.
Eget er det å se, hvad de gamle tenkere først blev slagen
av når de ga sig av med dette emne. Det de heftet sig ved
var, at her stod man overfor noe som rørte sig selv og rørte
annet; mens alt annet kom i bevegelse ved støt utenfra, var
sjelen selvrørlig. De gamle filosofer liknet sjelen med solstøv
som dirrer i været uten at noget rører ved det, det en kan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
