Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
74 Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
benk og høvelbenk, og en skolemesterkjerring som brukte både
rokk og vevgreie, og da trengte de rum som de kunde ha armsleng
i, så de slapp å albue sig frem. De andre hadde nå ikke videre
hug på å si gamlepresten imot, men de ymtet nu så meget at det
ver greit å skjønne at de holdt med Ola — hans mening var nu
også mindre bekostelig — og gamlepresten fikk ikke sitt igjennem
dengang. Han blev flyende sint, det var greit å skjønne, for han
pustet tungt, tykk som han var, og blev rød helt op til hårroten,
og bante — nei det gjorde han nu ikke likevel, skjønt Ola trodde
nok det ikke var så fritt innvendes —, nei han mente på at han
skulde være mann for å skrive til stiftsdireksjonen og få det om-
gjort, de fikk værsgod bie med innredningen så lenge. Siden var
nok gamlepresten litt stram i førstningen, men han spurte da Ola
til råds om et og annet og viste ham aktels som før — han visste
nu også at han måtte gjennem Ola, skulde han få noe igjennem der
i kretsen.
Nei, dette var ikke kommet fordi han hadde noe utestående med
gamlepresten — han var ikke slik. Og gamlepresten hadde aldri
funnet på det heller av sig selv, og ikke trodde Ola at han hadde
hatt hug på det heller når det gjaldt ham. Men han hadde vel
ikke annet å gjøre, men var nødt, når en slik medhjelper kom og
forklaget en, — og da var det jo riktig nok at han ikke gjorde
forskjell på folk, han var en grei kar slik.
Skjønt litt forskjell var det nu på folk likevel — dette kunde
passet for andre, men ikke for Ola Nordlien.
Han kunde vedgå at noen riktighet var det i det. Han kunde
banne, det vilde han ikke nekte, ganske stygt også når han blev
harm. Som når han gikk og slo. Nu var han overlag god til å slå
i ulende, så det hendte ikke så ofte, men det kunde treffe at han
råkte en jordfast sten, — en slik en som såvidt stikker en mose-
grodd snyte op, — så det gnistret av ljåeggen, da kunde han rett
rent uforvarende ta i en bønn så kvass at de andre karene stanset
midt i hugget. Og harmelig var det også, mest fordi han så de
blunket til hverandre fordi slikt kunde hende ham. Men det var
likesom det lettet, så sinnet ikke fikk ete sig inn.
Og ellers også, når noe gikk riktig trevali, kunde han ta i en
bønn. Men verst var det vel når han en dag det var riktig trabelt,
midt i onnen, skulde op i enget og hente ned Brunmerren til høi-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
