Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si 75
kjøringen. Ellers kunde den la sig ta som en kjelen katte, men da
kunde han være så huggende sikker på at den fant på å være tak-
skygg, så han ofte måtte renne hele økten før han fikk drevet den
inn i et hjørne eller et skogsnar. Og da blev det nok til det at han
ikke en gang, men mange, og tettere på hinannen jo lenger det
led ut i økten, mente på at fa’n han inderlig skulde annamme den
forhakkende merren. Men at han mente noe med det? nei, før han
skilte sig ved Bruna, før —! Og så var det jo sjelden noen hørte
det; men det lettet også, så merren slapp juling når han endelig
fikk tak i den, som den så redelig hadde fortjent, for den hadde
slikt vett at den gjorde dette bare på vranghet.
Jo, det var en uvane dette, men de var mange om den. Den var
kanskje ikke riktig høvelig heller for Ola Nordlien, og han tok
kanskje også litt sterkere og fortere i enn andre der som ellers;
men det var nu vel heller ikke rimelig, når han først måtte si noe
at han akkurat skulde gi sig til å velsigne steinen eller merren,
når han kjente det motsatt. Og ikke hadde noen vondt av det, og
det hadde ikke dradd noe efter sig heller noen gang, det han visste.
Ja det forstår sig, han hadde jo passet på sig så han ikke skulde
gjøre det til alle tider, og slett ikke mellem det han skrev sig til
alters og det han gikk, og det hadde han holdt så omtrent; men
så var jo det riktignok på de årstider da det ikke var så trabelt at en
hadde lett for å bli bråsint.
Men nu var det kommet — så rent uforvarendes. Og det var
ikke merrens skyld. Det rareste var at han var ikke sint engang,
det falt ham slik rent ut av munnen:
«Fan han inderlig hente den forgjorede trillrunde smørgøskja!»
Det fallt litt rart i det samme, det mintes han nu, men neimen
om han hadde hugset det engang. Og det var nu over en måned
siden og lenge før han skrev sig til alters.
Men det var de som både hadde hørt det og hugset det.
Det var gått slik for sig at de ovenfor hjemmeskogene sine hadde
et kjølstykke som ikke var delt, og som de brukte i sameie en tolv
fjorten av gårdmennene der på den østre siden av dalen. De hadde
brukt det slik at de tok ved og hustømmer der eftersom enhver
vilde. Men utenom det kunde ingen enkelt gjøre sig noen større
nytte av det, for selge ut av sameieskogen det kunde jo ingen en-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
