Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - III. Huldresvarten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jo-karene i Skarvangen 161
årstiden til, det som det ikke var noen høitid ved, det høitidelige
det greide Jokarene. Det kan nok være at Berit rådde litt mer enn
det så ut til, men hun tok all ting med lempe og spurte Jokarene
til råds når det var gjort og ikke kunde gjøres om; hun bad da
likesom om lov, idet hun la til at hun hadde vært vant til å gjøre
slik hos Kari Ile. Og da var det rett for Storjo også, selv om det
var både finlefse og bakkelse til jul.
Meste arbeidet falt nu også på Berit og Vesle Kari. Innestellet
og kua og grisen, — ja for nu hadde de gris også, — hadde de selv-
sagt, men det blev så de gjorde det meste utearbeidet også. Skal
en gjøre noe ordentlig, kommer det an på redskapen, mente Jo:
og få den i rett lag, det tok tid. Før den siste ljåen, den som han
selv skulde ha, var passelig herdet, riktig skjeftet og kvass nok, var
Berit og Kari gjerne ferdig med slåtten, for det var jo ikke noe
stort ryfte de hadde i Skarvangen. Og slik gikk det oftest både i
våronnen og skuronnen også. Kornet var skåret før Jokarene var
ferdig med sigdene; men så hadde de jo det viktigste, «å dra op»,
sette kornet på staur, og passe særlig på at det siste kornbåndet
blev stelt riktig med, for inn i det smatt kornvetten, han Bygvir,
når han ikke kunde gjemme sig lenger i åkeren for ikke å bli sett;
og han måtte ikke skremmes bort, han flyttet blev han sett. Og
treskingen, finkastingen, tørkingen og malingen, det stod selvsagt
Jokarene for, det kunde ikke betroes til kvinnfolk. Det var likesom
blitt to partier i Skarvangen som holdt i hop hver for sig, ett til
helg og ett til søkn. Men i strid lå de ikke; det kan nok hende at
Berit og Kari smilte litt bak ryggen på Jokarene når de hadde det
som travlest med ingenting; men de syntes aldri at de ikke vyrdet
dem for det de var, — de som skjønte sakene best. Og Storjo syn-
tes nu heller ikke han hadde så meget med disse kvinnfolkene, de
fikk greie sig selv, det var Veslejo han var satt til å lære op av selve
Kari Ile. Og det gjorde han. ’
«Du skal bare ta efter,» sa Storjo.
Og Veslejo tok efter, hadde øinene med sig på alt som Storjo
gjorde foran, snart kunde han både gå og slenge med armene som
Storjo, bare at slengen blev mindre og skrittene stuttere. Og Storjo
var nu så vant til å ha Veslejo på siden og de vaktsomme øinene
på sig at han slett ikke kunde ta sig noe til alene. De sov sammen
Jokarene, både i vinterstuen på Skarvangen og i Likverne, og det
11 — Aanrud III.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
