- Project Runeberg -  Apotekeren fra Weltwil /
109

(1917) [MARC] Author: Ernst Zahn Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

bordet dækket med den brogede teduk som moren kun
hadde spandert paa de store festdage. Det gamle
brune Pruntruter-stel, kakevasen, tallerkenerne og en stor
buket markblomster midt paa bordet. Han saa alt —
der kom en fugtig glans i øinene, og straks maatte han
rundt og se sig om i huset. Christian hadde ogsaa et
og andet at utrette. Imidlertid bragte et bybud Blochin-
gers kuffert op fra stationen. Der var gaat en halv time
siden hans ankomst. Nu var det ham, som gik og saa
paa uret. Han skyndte sig nedover den vei, han netop
var kommet. Christian saa ham gaa og visste hvad der
nu kom. Drevet av en ubetvingelig nysgjerrighet stillet
han sig i et av vinduene — og av samme grund
var han straks efter paa hjørnet av huset. Der saa han
dem komme. Blochinger var barhodet. Han var langt
høiere end sin ledsagerske — og mens han langsomt gik
ved siden av hende, saa han virkelig ut som hendes far.
Hun hadde en ung, fin skikkelse, stort bølget, blondt haar
under en liten, sort hat, og et fint, men rundt ansigt.

Christian traadte frem, saa de kunde se ham, og gik
nedover mot dem. Han følte hvordan han blev forlegnere
og forlegnere for hvert skridt. Men da han kom like
hen til dem, slog Meieli øinene op, og han følte det
varmt og godt som om han hadde kjendt hende længe.
Hun saa ham aapent ret ind i øinene, og det saa længe
at hans hjerte begyndte at banke litt, og trykte derpaa
hans haand saa fast at han forundredes, men han mer-
ket snart, at begge dele var et naturlig utslag av den
aapenhet, ærlighet og hjertensgodhet som var Meielis
væsen. Litt rød var hun ogsaa blit; situationen var ikke
av de almindelige. Men Blochinger la armen om hen-
.des liv og sa:

«Ja, her ser du altsaa Meieli.» Og da blev alt godt.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Apr 16 16:31:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/apoteker/0109.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free